Abonner på nettstedet via epost

Oppgi din epost-adresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via epost.


Kommentar

Published on februar 3rd, 2017 | by jorunih

0

Litterære blind-dates – del 2

Deichmans Jorun I. Husdal har lest romaner anbefalt av bibliotekkolleger. Første runde kan du lese om her. I runde nummer to får hun utfordret sin motvilje mot bøker som handler om «kvinneskjebner».

Tekst og foto: Jorun I. Husdal

Så, hva skjer egentlig når man leser en bok man kanskje aldri ville ha plukket opp av seg selv? Litt av hvert, vil jeg si.
Da jeg var yngre, fikk jeg nærmest dårlig samvittighet dersom jeg ikke leste ut bøker jeg hadde begynt på, noe som i verste fall kunne føre til lesevegring. Det har jeg heldigvis slutta med. Nå er jeg heller en smule nådeløs, og har, relativt til lengden på boken, en slags løs femti- til hundresidersregel før jeg avgjør om det er noen vits i å lese videre.

Men nå følte jeg at jeg hadde en mission. Jeg skulle jo ikke bare lese bøker. I tillegg til å se hvordan anbefalinger basert på anbefalerens egen smak fungerte, ville jeg også prøve å forstå hvorfor disse bøkene ble oppfattet som gode. Og til nå kan jeg si at alle bøkene var bra. Så langt så godt. Men om de fungerte for meg, er en annen sak.

Jeg har jo ikke likt alle bøkene. Men jeg har ikke vært likegyldig til noen av dem.

Hovedpremisset var jo at mine kolleger ikke skulle skjenke meg eller min smak en tanke da de valgte bok. På den måten ble det nesten en litt intim øvelse også. For dette var bøker som betydde noe for anbefaleren. Bøker som var bra nok til å være akkurat den de valgte. Og dette var med meg under lesingen.

Likevel måtte jeg være ærlig. Subjektiv, ja, men også redelig i forhold til materialet jeg fikk. Og det har jeg forsøkt å være. Likte jeg det ikke, måtte jeg begrunne det. Og, nei, jeg har jo ikke likt alle bøkene. Men jeg har ikke vært likegyldig til noen av dem.

Her følger mine tanker om de tre neste bøkene jeg fikk anbefalt.

Kollega Kari anbefalte: Timme noll (Nulltimen) av Lotta Lundberg (2014)

Det kan være lett å være litt forutinntatt iblant. Det er vel til dels et resultat av et liv fullt av inntrykk, som man i sin tur setter i en viss orden for så å knytte egenskaper opp mot dem. Det gjør gjerne verden litt mindre kaotisk. Men jeg liker faktisk å få fordommene mine utfordret, og ingenting er bedre enn å ta feil når det kommer til å dømme en bok ut fra dens omslag.

For jeg satt igjen med visse bekymringer etter å ha lest sammendraget på smussomslaget til Timme noll. Essensen fremsto som noe litt påtatt episk om tre kvinneskjebner som flettes sammen. Det hele komplett med en forside prydet av et litt generisk trist fjes som stirret ut i et slags intet. Gjesp.

Det hele komplett med en forside prydet av et litt generisk trist fjes som stirret ut i et slags intet. Gjesp.

Greia mi med begreper som «kvinneskjebner» brukt om litteratur, har vel en forankring i en generell oppgitthet. Jeg er ærlig talt litt lei av noe jeg føler er et overforbruk av kvinne/dame/jente-prefikser. Det føles liksom overflødig å stadig måtte presisere at det er akkurat kvinner det handler om. Man gjør jo ikke det med menn, stort sett? God gammel feministisk retorikk boblet opp til overflaten, om kvinnen som det andre, som det sekundære, det som avviker fra normen.

blinddate2

Det var med en viss uvilje jeg åpnet boken.

Og så tok jeg feil, og det var så deilig. For utsiden reflekterte i liten grad innholdet. At det er kvinner det handler om blir faktisk ikke spesielt påfallende, eller så innmari viktig for den del. Jeg mener ikke med det å undervurdere den unike kvinneerfaringen, men jeg tenker at noen erfaringer kan være universelle. Og for meg er dette vel så mye en bok om menneskeskjebner. Om tre forskjellige mennesker som lever forskjellige liv i forskjellige perioder i tiden, men som ved ett eller flere punkter i sine historier møtes, enten direkte eller indirekte.

Det var med en viss uvilje jeg åpnet boken. Og så tok jeg feil, og det var så deilig.

De tre historiene fortelles vekselsvis i kapitler. Isa er en mentalt ustabil jente i Uppsala på åttitallet. Hun forteller sin historie i noe som minner om dagboksnotater, og avdekker sakte men sikkert utrolige evner til fantasi og kreativitet, og, viser det seg etter hvert, et uhyre komplisert intellekt, noe som for omgivelsene skygges over av en problematisk atferd. Ingrid er psykoterapeut og prestefrue, og historien hennes er lagt omtrent opp mot vår tid. Hun kjemper med å beholde sin egen verdighet, med å forstå hvem hun er når helt fundamentale ting i privatlivet endrer seg eller faller fra hverandre, og hun må forholde seg til et liv hun aldri ba om eller ønsket. Og så handler det om Hedwig som er forfatter og alenemor i Berlin rett etter andre verdenskrig. Hun har mistet alt, så hun klamrer seg fast til det lille hun har, nemlig en grad av selvrettferdighet og integritet som trekkes så langt at det holder på å ta kverken på henne.

Timme noll har historier som er like vanlige som de er bemerkelsesverdige. Historiene, som går veldig tett innpå alle aspekter ved følelseslivet til personene de skildrer, er uforbeholdne. Alt, om det så er rørende, stygt eller skammelig, får komme til overflaten som en usensurert innsikt i hvor sammensatte og selvmotsigende vi er i det livet vi lever i tankene våre. Dette er noe som fort kunne blitt banalt, men det blir det aldri. Selv det som rørte meg forble usentimentalt. Det fremstår rett og slett veldig troverdig, klokt og komplekst i møte med det utslitte temaet som motgang i livet jo er. Jeg har faktisk rukket å anbefale denne til en bruker som enkelt og greit ville lese «en god bok om menneskeskjebner»!

Kollega Mali anbefalte: Den gode jord (The Good Earth) av Pearl S. Buck (1931)

Den gode jord føles på noen måter som en kinesisk variasjon over Markens grøde (1917). Jeg har alltid vært svak for historier som starter med to tilnærmet tomme hender, hvor noe bygges opp fra bunnen av med tålmodighet og stoisme. Derfor spilte jeg Sim City for en halv mannsalder siden, og sikkert derfor holdt jeg ut hele Arn-trilogien til Guillou. Men det er noe annet med akkurat denne boken, noe som gir meg et slags ubehag.

Wang Lung, som vi følger gjennom hele boken, er født inn i et fattig bondeliv uten særlig gode utsikter. Men takket være en god porsjon fornuft og tålmodighet, og tross noen tildels store tilbakeslag, klarer han å bygge opp et liv i velstand for seg og sin familie. Men Wang Lung er en tradisjonens mann. Alt skal gjøres riktig, fordi sånn er det bare. Og klassesamfunnet og den enkeltes plass i verden sitter nærmest i ryggmargen. Selv da han blir rik, har han hele tiden en skygge av sin fortid hengende ved seg, i form av både skam og stolthet.

blinddate3

Tidvis er han så bundet av konvensjoner og kulturelle dogmer, at det er til å få fnatt av. Og særlig kvinnesynet er vondt å svelge. Wang Luns forstokkethet gjør ham vanskelig å like. Men noen lysglimt er det, som når han i enkelte øyeblikk kan ane noe mer ved sin første kone, som han ellers bare anser som et godt gifte fordi hun både er praktisk og føder opp til flere sønner. Hans hjerneskadde datter vekker også en sympati i ham, som han ikke helt skjønner, men han sørger alltid for at hun har det bra. Dette er imidlertid nesten mer som avvik å regne, enn betegnende for hans person.

Men det til en hver tid bindende elementet i boken som gjør at jeg ikke avskriver Wang Lung helt, er den grunnleggende kjærligheten han har for den gode jord. Fra det er snakk om en liten jordlapp, til han eier dyrket mark så langt øyet rekker, må han stadig tilbake bare for å kjenne jorden under føttene, selv når det ikke lenger sømmer seg for en mann av hans stand. Han er bokstavelig talt jordnær. Går tilbake til røttene. Jorden her er full av gode konnotasjoner.

Jeg vet nå, etter å ha lest meg litt opp på Buck, at hun var svært aktiv i kampen for både kvinners og minoriteters rettigheter. Likevel har hun skrevet en bok, en bestselger ikke minst, hvor et ganske begredelig kvinnesyn skildres uten særlig motstand. Fra en kultur hvor det er helt krise å få noe annet enn guttebarn. Jenter, selv før de er født, refereres konsekvent til som «slavinner», noe de uansett har å se frem til i praktisk forstand i fremtiden, i en eller annen form.

Jeg er liksom ingen utpreget kulturrelativist, og jeg nekter å miste troen på den gode hverdagshelten som tør å stå motstrøms og tenke selv.

Handlingen i boka blir aldri datert, men ut fra visse solemerker kan man plassere Den gode jord til rundt slutten av Qing-dynastiet og mot starten av den nasjonalistiske Xinhai-revolusjonen, og dermed rundt dannelsen av folkerepublikken Kina. Man kan si mye om både denne og følgende revolusjoner, og det meste er ikke videre flatterende. Men kvinners kår bedret seg, uten at det var så mye som skulle til. Kjipe skikker, sånn som smertefull snøring av føttene, forsvant ut av tiden. Kvinner ble mennesker.

Jeg er liksom ingen utpreget kulturrelativist, og jeg nekter å miste troen på den gode hverdagshelten som tør å stå motstrøms og tenke selv. Det er vel her romantikeren i meg kommer til overflaten. Jeg vet liksom ikke om det bare er av barnslig trang til rettferdighet, da jeg hele tiden ønsket at Wang Lung kunne slippe noe av forfengeligheten sin, og tenke i det minste én selvstendig tanke.

Jeg kom til å tenke på Atticus i To Kill a Mockingbird, hvordan han står på sitt, og avdekker idiotien i rasismen han ser rundt seg. I stedet for å ta minste motstands vei og hevde det synet som forfektes av de aller fleste, grunner han sitt syn på anstendighet og et godt hjerte.

Jeg skjønner at livet for kvinner både er og har vært sånn mange steder, men det er allikevel skikkelig uggent å lese om i så tilforlatelige former. Her er ikke et spor av protest. Det å være jente eller kvinne er rett og slett en drittpakke man godtar uten særlig refleksjon. For alt jeg vet ønsket Buck å oppnå at kritikken lå i nettopp det ubehaget som oppstår i møte med teksten, uten bare å få servert lettfordøyelig moral. Da boken kom hadde sufragettene kjempet frem viktige rettigheter for kvinner, som stemmerett, og retten til både å eie og arve. Hva tenkte og følte disse menneskene i møte med skildringen av et samfunn hvor kvinnesynet allerede lå milevis bak dem? Det er ikke så lett å vite. Nå føles det i alle fall ganske ugreit.

Kollega Astrid anbefalte: Han som lengtet til stjernene av Thore Hansen (1985) .

blinddate4
Thore Hansen … hva skal man si! Jeg vokste opp med undring og en følelse av magi over de helt utenomjordiske Ruffen-tegningene i nøysomme detaljer, og etter hvert den lave, brede og vindskeive privatdetektiven og tegneseriefiguren Harry Slegga, som figurerte i satirebladet Pyton på tidlig nittitall.

Det skulle imidlertid gå lang tid før jeg var klar over at han skrev egne bøker, all den tid han kanskje falt litt i Bringsværd og Bings ruvende skygger. Han som lengtet til stjernene, mitt første møte med den litterære Hansen, er kort og godt en oase av en bok. Det er en tynn liten sak, med få ord på hver side, men om akk så store ting. Fortelleren er den samme som i tittelen lengter til stjernene. Han kjørte romskipet sitt i havet mens mennesket ennå var av en heller primitiv sortering. På denne planeten, så fremmed fra hans egen, bevitner han sivilisasjonens spede start. Hans eget liv forløper over noe som virker som tusener av år, hvorav de sjeldne dvalene, referert til som «den store søvnen», varer i hundrevis av dem. Under all denne tiden observerer han hvordan menneskene sakte men sikkert utvikler et samfunn vi kan kjenne igjen fra vår egen historie. De blir mer avanserte og sofistikerte, men også ondere og mer grusomme mot hverandre. Meningen med livet går fra mål om overlevelse til begjær etter makt, og det er med undring den navnløse fortelleren ser dette utvikle seg. Der han er fra, er det helt utenkelig å drepe noen av sin egen art.

Det viktigste med Hansens tynne, lille bok, er perspektivet den byr på.

Under sivilisasjonens vekst, ser han stadig nye kriger herje, han ser religioner og gudebilder komme og gå, og blir selv gjenstand for dyrkelser etter å ha tatt en sjelden tur ut av hulen han har tatt bolig i. Han har fått nok, og skriker ut i vrede over all grusomheten han bevitner. Men han får også en venn blant menneskene, som lærer ham språket, og gjør ham i stand til å dele historier om livet på sin egen planet. Men vennens liv er så uendlig kort sammenlignet med hans eget.

Historien rammes inn av denne ventingen og lengtingen, at noen en dag skal komme og hente ham hjem. Om det skjer eller ikke, lar jeg stå uskrevet. Men det viktigste med Hansens tynne, lille bok, er perspektivet den byr på. Den er nok myntet på et yngre publikum enn meg, men jeg lot meg likevel forføre. Fortellerens grunnleggende utenforskap, all den tid han ikke hører hjemme her på jorden, gir ham anledning til å se på det som er vår historie, våre vaner og vår moral slik vi aldri kan se det selv. På den måten er boken egentlig et umulig prosjekt, men resultatet i all sin selvmotsigelse er likevel vakkert og tankevekkende.

Print Friendly

Tags: , , , , ,


About the Author



Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Back to Top ↑