Kjærlighet, skuffelse og oppussing

Hvorfor sliter moderne kvinner i splitter nye romaner med de samme problemene som gode gamle Madame Bovary?

Tekst: Ranveig Stende Johnsen/Foto over: Ranveig Stende Johnsen, Deichman Tøyen. Foto under: Illustrasjon fra Madame Bovary, v. 2 (1897)

Vi nærmer oss Valentine´s day, 14. februar, en i utgangspunktet liturgisk feiring til minne om en eller flere kristne helgener og/eller martyrer ved navn Valentin eller Valentinus, men som i vår sekulariserte verden handler mest om å kjøpe gaver til kjæresten, hvis vi er så heldige å ha en. Kjærligheten er imidlertid utgangspunkt for like mye ulykke som lykke.

Gustave Flauberts roman Madame Bovary (1857) er fortellingen om den unge Emma som elsker romantisk litteratur, og som oppdager at ekteskapet med den trygge, men akk så kjedelige Charles, er og blir en skuffelse. I forsøk på å fylle tomrommet tar den unge middelklassekona seg stadig nye elskere og begynner å handle luksusvarer for penger hun ikke har. Fortellingen ender nødvendigvis dårlig, Emma får ikke oppleve den store og uforbeholdne kjærligheten hun drømmer om, og ender med å ta sitt eget liv. I uka som gikk åpnet Munchmuseet utstillingen Emma&Edvard – kjærlighet i ensomhetens tid, der Flauberts roman er satt i en moderne kontekst i videoverket Madame B. av Mike Bal og Michelle Williams Gamaker. Den ulykkelige kjærligheten aktualiseres også i en annen kunstform: norsk samtidslitteratur.

Bohemens bryllup,1925–26, Edvard Munch. Munchmuseet

Ubehaget i familiekulturen

I bokåret som gikk fikk vi lese flere romaner som tematiserer den indre tomheten som rører seg i den norske folkesjela. To eksempler er Nina Lykkes Nei og atter nei, og Mari Ulsets Slik lever vi her. I Lykkes roman handler det om enkeltpersoners streben etter romantisk kjærlighet på bekostning av kjernefamilien. I Ulsets bok er det utroskapen og rettferdiggjørelsen av denne, som spiller hovedrollen. Begge bøkene er fortalt via kvinner som kjenner seg grunnleggende fremmede i sine egne, øvre middelklasseliv.

Vår anmeldelse av Slik lever vi her.

Det er tydeligvis noe som skurrer i de norske, litterære hjem om dagen – et sted som ved første øyekast ser ut som hjemme, men som ved nærmere øyesyn fremstår fremmed og ukoselig.

Sigmund Freud skriver i 1929 den kulturfilosofiske avhandlingen Ubehaget i kulturen, hvor dødsdriften likestilles med den allerede etablerte seksualdriften eller livsdriften. Konflikten mellom samfunn og individ er uløselig, den er grunnleggende utilfredsstillende for mennesket, hevdet Freud her. Individet er tvunget til å undertrykke sine naturlige drifter, noe nevrotiske mennesker ikke får til. Aggresjonen som oppstår på bakgrunn av denne undertrykkingen er i konflikt med det kulturelle fellesskapet. «Ubehaget i kulturen» oppstår altså når mennesket må legge begrensninger på egen seksualdrift og på egen aggresjon.  Er det ikke nettopp dette som rir Emma Bovary, på samme måte som hovedpersonene i Lykke og Ulsets romaner?  Eller som Michel Houellebecqs hovedperson i romanen Plattform beskriver det vestlige samlivet: «Vi har skapt et system som det simpelthen ikke går an å leve i, og til alt overmål fortsetter vi å eksportere det.»

Houellebecq-sitatet er gjengitt i Christian Refsums bok Kjærlighet som religion, lidenskap og lengsel i film og litteratur på 2000-tallet (2016) og er ment å illustrere kjærlighetens forutsetning i moderne vestlig sivilisasjon.

 Meget forenklet kan vi si at selv om Gud er død, lever vi fortsatt med en lengsel etter ubetinget kjærlighet. Dermed oppstår det problemer i samlivet.

Kjærlighet –vår nye religion

Refsums bok tar nettopp for seg kjærlighetens vilkår i vårt århundre. I den utforsker han kjærlighetens rekkevidde, spenningen mellom det private og samfunnsmessige, og ikke minst kjærligheten som en moderne sekularisert religion. Meget forenklet kan vi si at selv om Gud er død, lever vi fortsatt med en lengsel etter ubetinget kjærlighet. Dermed oppstår det problemer i samlivet. En alminnelig kjæreste er som regel ikke mye til frelser, noe som Emma Bovary sårt får erfare.

I Refsums bok stilles spørsmålet om hvorvidt det intime er overbelastet i vår kultur. Kanskje oppmerksomheten mot den private lykken fører til at livet skrumper inn og blir for trangt? «Mange er så opptatt av den intime og individuelle kjærligheten at livet blir en skuffelse over forhåpninger som umulig kan innfris», hevder Refsum.

Både Lykkes og Ulsets bøker, så vel som Geir Gulliksens Historie om et ekteskap fra 2015, handler om mennesker som har funnet kjærligheten, men så mister den igjen, enten fordi de blir forlatt, eller fordi de selv skusler den vekk, gjerne en blanding av de to. Spørsmålet blir da, var det da egentlig ekte kjærlighet jeg opplevde? Vi mennesker har en slags innbitt tro på at den romantiske kjærligheten er en engangsgreie, noe som ikke kan være ekte mer enn én gang i livet. Samtidig lever de fleste av oss livene våre som seriemonogame. Ja, det er noe som skurrer her. For er dermed alle forholdene våre falske unntatt ett?

Refsum forholder seg til den britiske filosofen Simon May når han forklarer kjærligheten som følelsen av å være på rett sted. Refsum forholder seg også Georg Lukács begrep «trancendental hjemløshet» fra Theorie des romans fra 1920, et begrep som er knyttet til fremveksten av moderniteten selv.

Hus og hjem

May hevder at kjærligheten er botemiddelet for hjemløshet. Men hva skjer etterpå, etter at man har følt seg hjemme en stund? Det er fristende å trekke inn Freud igjen. Essayet «Das Unheimliche» fra 1919 er Freuds forsøk på å forklare hvorfor vi oppfatter noe som uhyggelig eller skummelt i litteraturen. Det tyske uttrykket «unheimlich» går i flere definisjoner over i betydningene av ordet «Heimlich» (hjemmelig). «Das Heimlich» er beskrevet som noe kjent og kjært, eller hjemlig, der «Unheimlich» blir det motsatte. Men «Heimlich» kan også få betydningen av noe som er skjult, eller det som burde være skjult. Altså får “das Unheimliche” en betydning av noe som er kjent og hjemlig, men likevel fremmed, som igjen gir en følelse av strek uhygge eller ubehag. Vi kan ikke påstå at hverken Lykke eller Ulset skriver litteratur som er ment å være skummel, men det er noe med den «uhjemlige» følelsen i livene til karakterene som mange vil kjenne seg igjen i.

Hva er det som skjer når hjemmene til disse menneskene går fra å være noe trygt og kjent, til å bli direkte ubeboelige? De perfekte husene går fra å være symbol på suksess i kjærlighetslivet, til å bli symbol på overfladiskhet og indre tomhet. I Nei og atter nei kommer dette frem ved at den kvinnelige hovedpersonen Ingrid etter bruddet ikke makter å bo i det felles huset deres lenger, og flytter inn i bilen. Gradvis kvitter hun seg med alle eiendelene sine, og bruker ikke annet enn et stormkjøkken og en balje med vann til alle daglige gjøremål. For eksen Jan og den nye kjæresten hans blir det samme huset etter hvert et fengsel, hvor utroskapshistorien bare gjentar seg.

I «Slik lever vi her» er huset selve kjærlighetsprosjektet. Hjemmet blir et bilde på forholdet, og når det er i ferd med å bli ferdigstilt, raser hovedpersonens verden sammen.

I Slik lever vi her er huset selve kjærlighetsprosjektet. Hjemmet blir et bilde på forholdet, og når det er i ferd med å bli ferdigstilt, raser hovedpersonens verden sammen. Hun utsetter ferdigstillelsen ved å ligge med en av arbeiderne som skal legge innkjørselen. Uroen går ut på at når huset er ferdig, er også kjærlighetsprosjektet ferdigstilt; det var det. Emma Bovary forsøker også å pynte for å glemme. Eller for å dekke over det ordinære og kjedelige.

Freuds essay om det “Unheimliche” er utgangspunktet for Anthony Vidlers bok The architectural Uncanny. Essays in the Modern Unhomely fra 1992. Her går han inn i hva det er denne “uhjemligheten” består i, og hvorfor vi oppfatter noe som uhjemlig og uhyggelig. Han setter det uhjemlige i sammenheng med fremveksten av byen og middelklassen, som lever side om side uten egentlig å kjenne hverandre, og som bygger livene sine i boliger de ikke selv egentlig eier, men bare leier (eller låner av banken). Vidler viser til en sammenheng mellom det uhyggelige og moderne arkitektur. Igjen, en slags fremmedgjøring av det moderne mennesket, avskåret fra naturen, fra sine naturlige instinkter, fra storfamilien og sin egen historie.

Hva er det som er så ubehagelig?

Lykke og Ulsets romaner har til felles at de skaper en ubehagelig følelse av tomhet, en følelse vi kan kjenne igjen fra våre egne liv. Kanskje disse bøkene slett ikke handler om den vanskelige kjærligheten, men først og fremst om den moderne hjemløsheten. Boktitlene peker i den retningen. Karakterene slites mellom dikotomien «trygghet/frihet» og det er ingen steder å henvende seg til for etisk rådgiving. Ute i verden møter de bare en medievirkelighet som dyrker den samme tosidigheten. Alle må finne seg en partner, og alle bør hele tiden elske fritt og hemningsløst, men denne måten å elske på er ikke lagd for å vare. «Bovarysme» er begrepet for det å etterligne den kjærligheten vi finner i romantisk fiksjon, og å forvente å få oppleve det samme i livet.

Men hvorfor sliter moderne kvinner i splitter nye romaner med de samme problemene som gode gamle Madame Bovary? Den eneste forskjellen ser ut til å være at de ikke stuller og steller for mannen lenger, men for det store, såre øyet den sosiale mediehverdagen har åpnet inn i privatlivene våre. De fortsetter å pynte på fasaden, i stedet for å fylle huset med innhold, drevet av mimetisk etterligning av ekte kreativitet. Å henge opp bilder er ikke det samme som å male dem. Å kjøpe vaser er ikke det samme som å lage dem. Å pynte er ikke det samme som å skape.

Når følelsene i magen og følelsene i underlivet stadig ser ut til å forveksles med hverandre, er det fort gjort å gå den veien tissen peker. Og for fru Bovarys vedkommende går det lukt til helvete.

Spørsmålet om hvordan vi skal redde oss selv ut av denne ubehagelige familiekulturen blir stående ubesvart i både Lykkes og Ulsets romaner, så vel som i Munchmuseets nye utstilling. Den aller siste rammen i utstillingen rommer kun et speilbilde. «Følg hjertet ditt, vær tro mot deg selv og følg din egen magefølelse» er de evige mantraene i den vestlige kulturen. Men når følelsene i magen og følelsene i underlivet stadig ser ut til å forveksles med hverandre, er det fort gjort å gå den veien tissen peker. Og for fru Bovarys vedkommende går det lukt til helvete. Hvor sikker er du på at du kommer til å vite forskjellen, når følelsene melder seg? “Madame Bovary, c’est moi!” skal Gustave Flaubert ha uttalt om sin etterhvert så berømte karakter. Hva i all verden tror du han mente med det?

Alternativ Valentine´s day: Om samlivsbrudd, utroskap og ubehag

Ingen date på Valentine´s day? Du trenger ikke være alene!

I anledning dagen inviterer vi Nina Lykke, Mari Ulset og Vidar Kvalshaug til en samtale om samlivsbrudd, utroskap og den vanskelige kjærligheten i middelklasse-Norge. De tre forfatterne har i året som gikk skrevet om forhold som er gått opp i liminga, om havarerte ekteskap og forhold på si. Nina Lykkes Nei og atter nei er en skarp, morsom og ubehagelig roman om kjernefamiliens kår i et samfunn hvor øyeblikkets lyst er den edleste ledestjerne, og ingenting er så drøyt at det ikke kan forsvares med individets trang til frihet. Hun er nominert til Ungdommens kritikerpris og P2-lytternes romanpris 2016 for boka. Slik lever vi her er Mari Ulsets tredje roman og handler om Åshild, en fysioterapeut i slutten av 30-åra, som har oppnådd det hun ønsket seg, både privat og i yrkeslivet. Likevel er det noe som mangler. Gjennom beretningen om Åshild skapes et portrett av oss selv og hvordan vi lever livene våre. Hva har disse romanene til felles, og hvorfor mislykkes karakterene i å leve i trygge og gode samliv?

Samtalen ledes av litteraturanmelder, kommentator og forfatter Vidar Kvalshaug som selv har skrevet om det vanskelige samlivet i Alt på stell. Her undersøkes relasjonene mellom barn og foreldre, og ektefeller i sorg og ekstase over mulige nye partnere og nye veier i livet. Velkommen til et Valentine´s day-arrangement garantert fritt for romantikk, når vi graver oss ned i den ubehagelige familiekulturen!

Deichmanske bibliotek Tøyen, tirsdag 14. februar kl. 19.00