Abonner på nettstedet via epost

Oppgi din epost-adresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via epost.


Intervju Alexander Sandtorv, som har skrevet en fantasyroman om mobbing og ensomhet.

Published on april 2nd, 2017 | by Bodil Aga Aandstad

0

-Ikke skriv noen andres bok!

Alexander Sandtorv har brukt testlesere for å få boken sin best mulig. Men én ting er han svært bevisst på.

Tekst: Bodil Aga Aandstad/Foto av Sandtorv over: Emil W Breistein

Det er ikke nytt at voksne bruker tilbakemeldinger fra barn og unge når de skal skape film og litteratur som treffer. Da svenske Ingela Korsell, Åsa Larsson og Henrik Jonsson utarbeidet ungdomsserienserien PAX , ønsket de å samarbeide med målgruppen. Derfor tok de kontakt med skoleklasser som ga tilbakemeldinger. Slik sikret de at hovedkarakterene og deres jevnaldrende har et språk som leserne kjenner seg igjen i. I nett-dramaet SKAM benytter Julie Andem og Mari Magnus seg av tilbakemeldinger fra blant annet kommentarfelt og nettfora.

I bok-Norge har vi imidlertid ikke hørt så mye om ungdommer med denne påvirkningskraften. Men da Alexander Sandtorv skulle skrive sin ungdomsroman Profetien Laura som utkom nå i mars, valgte han akkurat denne strategien. Han tok kontakt med målgruppen, og lot dem bli med på skriveprosessen. Og i vår har unge mellom ni og tretten muligheten til å være testlesere på Deichmanske Hovedbibliotek. Så hvordan foregår egentlig samarbeidet mellom testleser og forfatter? Vi har spurt Sandtorv.

-Det var spennende, for alle leserne fokuserte på ulike ting. Noen hang seg opp i historien, andre i karakterene og andre igjen på symbolikken i boken.

Hvorfor valgte du å bruke testlesere?
Da jeg sendte ut manuset til forlagene, var jeg så heldig å få konsulentuttalelser. Problemet var bare at jeg ikke klarte å benytte dem. Det var vanskelig å «oversette» innspillene til en faktisk retning. De skrev om dramaturgi og litterære reisverk, og selv om jeg leste mange ganger og forsøkte å ta inn over meg det som ble sagt, kom jeg til kort. Da bestemte jeg meg for å finne noen alternative lesere, kanskje i målgruppen, som kunne gi meg et blikk som ikke var faglig.

(Intervjuet fortsetter under bildet.)

JenteLeser2

Foto: Mario Antonio Pena Zapat, CC https://creativecommons.org/licenses/by-sa/2.0/

Hvordan gikk du frem for å nå dem?
Bibliotekene var viktige støttespillere. De satt meg i kontakt med lokale ungdommer. Skolebibliotekene var også viktige, de satt meg i kontakt med norsklærere som syntes at prosjektet var spennende. Vi diskuterte over epost, og jeg svarte på spørsmål. Så ble vi enige om opplegget.

Hvordan går du frem når du ønsker tilbakemeldinger, hvilke metoder bruker du?
Av og til stilte jeg konkrete spørsmål (Hva synes du om hovedpersonen? Hva synes du om spenningskurven i boken? Hva handler boken om? og så videre), men for det meste ga jeg testleserene fritt rom til å skrive det de ønsket til meg.

Det var spennende, for alle leserne fokuserte på ulike ting. Noen hang seg opp i historien, andre i karakterene og andre igjen på symbolikken i boken. Jeg følte det ble feil å tvinge leserne til å gå gjennom bestemte spørsmål, jeg ønsket heller å oppmuntre dem til å skrive fritt. Med ungdommer føler jeg ofte fritt spillerom er et godt verktøy for å komme til kjernen. Spørsmål kan av og til fungere mot sin hensikt.

-Her er det noe svært viktig som veldig få forstår: Testleserne tar alltid feil.

Kan man miste sin stemme som forfatter ved å ha et testpanel?
Absolutt! Og her er det noe svært viktig som veldig få forstår: Testleserne tar alltid feil. Med det mener jeg at testlesernes følelser, meninger og tolkninger er helt valide, men i nesten alle tilfeller følger jeg aldri lesernes anbefaling direkte. Et eksempel kan være at en leser mener at noe som skjer i kapittel 5 er utydelig, derfor må jeg kutte det; istedenfor å følge anbefalingen, spisser jeg heller scenen. Kanskje en testleser mener at en karakter er lite troverdig og bør få mindre plass, istedenfor tydeliggjør jeg karakteren.

Hvis jeg tok alle innspillene og fulgte dem direkte, ville jeg for det første fått et kaos av en bok som ingen hadde klart å lese, men jeg hadde også fullstendig mistet min historie. Det er jeg som er i førersetet, det er jeg som vet hvilken historie jeg vil fortelle. Testleserne hjelper meg å se bak kulissene, men dette er jo ikke deres bok, og jeg er ekstremt selektiv og kritisk når jeg leser tilbakemeldingene.

-Testleserne hjelper meg å se bak kulissene, men dette er jo ikke deres bok, og jeg er ekstremt selektiv og kritisk når jeg leser tilbakemeldingene.

For andre som vurderer å bruke paneler eller større grupper med testlesere er det derfor helt helt helt essensielt å være bevisst på denne problematikken. Ikke skriv noen andres bok! Jeg måtte ha et krystallklart bilde av historien min, som jeg holdt på både før, mens og etter at jeg brukte testlesere.

Burde en bok kreditere testlesere som medskapere?
-Absolutt ikke. Testleserne har jo ikke skapt noe som helst. De har verken skapt en historie, en karakter, et språk, en fortelling, en stemning eller et tema. Det er jeg som skaper og sliper min historie. Jeg synes derimot at det er på sin plass at testleserne skal takkes for hjelpen, tiden og engasjementet.

(Intervjuet fortsetter under bildet.)

guttleser

Noen vil kanskje påstå at en prosess med testing av et produkt ikke er for å sikre kvalitet, men for å sikre salg. Hva tenker du om det?
-Haha, det synes jeg var et veldig fiffig spørsmål. For det første: Forlagene og redaktørene er ABSOLUTT opptatt av å sikre salg og markedsføringspotensiale til alle manus som kommer inn. Dette er tross alt en forretning. Jeg har hatt samtaler med de store forlagene hvor de har ønsket at jeg skal skrive om manuset og tilføre mer forelskelse, mer pubertet, mer tenårings-angst, og mindre av alt det andre. De vil, med andre ord, at min bok skal bli mer salgbar, fordi de vet veldig godt at slike bøker selger (for det finnes en million av dem). Jeg tror derfor alle forlagsprosesser handler om markedsføring og salgbarhet. Det er ikke mange forlag som tar på seg en bok som er helt umulig å selge.

-Testlesernes funksjon er verken å kvalitetssikre eller sikre salg. Ikke vil de kjøpe boken når den kommer ut heller, de har jo lest den allerede.

-Dessuten tenker jeg man overvurderer leseren sterkt, hvis en tror at en femtenåring har en følelse av hva som selger, og hvordan et manus skal bli mer salgbart. Samtlige av dem tror for eksempel at en blir rik av å være forfatter. Testlesernes funksjon er verken å kvalitetssikre eller sikre salg. Ikke vil de kjøpe boken når den kommer ut heller, de har jo lest den allerede.

Bød tilbakemeldingene på temaet mobbing på noen overraskelser for deg som forfatter?
-Det kommer jo en del sterke historier, på facebook-chatten eller på mail. Det er noen som har fortalt at boken gjorde veldig sterkt inntrykk, at den var realistisk skildret fordi de kjente seg igjen. Og ikke minst: at de følte seg mindre alene.

Er det noen opplevelser under arbeidet med ungdommene du husker spesielt godt?
-Mobbesvaret er en av dem. En annen er at jeg har gitt dem mareritt, noe jeg synes er fantastisk. De sendte lange tolkninger med fine refleksjoner, og hadde helt tydelig tenkt og fundert, noe jeg liker. Det er en fin følelse når et manus skaper refleksjon hos en yngre leser.

*

Hjelp en forfatter! anna_kompelien

Har du, barnet ditt eller noen du kjenner lyst til å være testleser?

Du som er mellom ni og tretten år kan møte to forfattere som vil ha hjelp fra akkurat deg når de skriver boka si. Forfatterne Anna Kompelien og Helene Lo Cascio Sætre er alle i gang med sine bokprosjekt på Barnebokutdanningen på Norsk barnebokinstitutt. Kanskje du er den som gjør boka enda bedre!

Vi serverer popcorn.

Onsdag 5. april og onsdag 3. mai arrangerer vi Hjelp en forfatter på Deichmanske Hovedbibliotek.
Trykk her
for mer informasjon!helene2

 

 

 

 

 

Print Friendly

Tags: , , ,


About the Author



Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Back to Top ↑