Abonner på nettstedet via epost

Oppgi din epost-adresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via epost.


Intervju image1

Published on april 3rd, 2017 | by Katrine Judit Urke

0

Mitt første bokprosjekt: Tor Even Svanes

Etter et halvt års leting har Tor Even Svanes endelig funnet sin detektivhelt, Clive Brook! Her kommer siste del av serien «Mitt første bokprosjekt».

Foto: Tor Even Svanes

Tor Even Svanes (siste bok: Til Vestisen (2016)) var en av forfatterne vi inviterte til å vise oss sitt første bokprosjekt sommeren 2016. Detektivhelten, som ble skapt julen 1989 av en elleve år gammel Svanes, hadde gjemt seg så godt at det tok mer enn et halvt år å finne ham. Svanes’ leting var ikke bortkasta, for dette er heftige saker med mange skuddvekslinger og mye narkotika. God lesning!

Clive Brook I[9483]

En sak for Clive Brook

Juleferien 1989: Jeg var elleve år, og hadde fått Guiness rekordbok i presang. Blant viderverdighetene denne boken inneholdt, var det også en rekord som på et eller annet vis dreide seg om Sherlock Holmes. Det kan ha vært verdensrekord i antall filmtolkninger, jeg vet ikke lenger, men det spiller heller ingen rolle. Sherlock-rekorden var illustrert ved en slags collage over de skuespillerne som hadde gestaltet mesterdetektiven i ulike filmer, og de mange portrettene (alle distingverte britiske menn med lue og pipe, alle med harde, konsentrerte blikk, alle fanget i sitt eget larger than life-øyeblikk) fengslet meg fullstendig. Jeg startet arbeidet med «romanen» min første juledag.

Den klassiske krimgåten ligger der som en grunntone, som mottar pene nikk og vink hele veien. Men som elleveåring gikk jeg heller ikke av veien for å krydre historien med passelige doser pervertert britisk overklasse og internasjonal narkokartellvirksomhet.

En sak for Clive Brook (Clive Brook er også navnet på skuespilleren som spilte Sherlock Holmes i tre filmer på 1930-tallet) burde tatt form som en klassisk whodunnit, men gjorde ikke det. I beste fall kan den beskrives som en slags sjangerlek. Den klassiske krimgåten ligger der som en grunntone, som mottar pene nikk og vink hele veien. Men som elleveåring gikk jeg heller ikke av veien for å krydre historien med passelige doser pervertert britisk overklasse og internasjonal narkokartellvirksomhet.

«Jeg satt og kjedet meg da det hente. Telefonen ringte». Det hele starter oppskriftsmessig. Robert Fix, som eier pensjonatet «Den gyldne toøre» ringer Clive Brook, fordi rare ting foregår på pensjonatet. Hans vakre datter Helen er bortført, men befinner seg her et sted. Det er uklart hvordan Fix vet det siste. Men han er en luring, Fix, så han tyr til smiger for å lokke Brook til å ta saken: Jeg har prøvd detektiver som Holmes og Bogart, men du er bedre. Kom.

I det Clive Brook setter seg i sin hvite Jaguar, og raser gjennom Plymouth (hvor denne historien foregår), reflekterer han over den merkelige «ordren» (sic.). Han rekker imidlertid ikke å kontemplere særlig lenge, for allerede samme kveld, utenfor rom 12, hører Brook hvisking. Herfra går det unna: Brook møter Baronen, som sammen med sin kone (Baronessen) har oppholdt seg på pensjonatet i flere år (?!?). Han blir deretter løpt overende av en mystisk person i svart kappe, før Jhon Neville (en lege som dukker opp hver gang forfatteren har bruk for en lege) finner advokat William Gillette myrdet (bær over med meg…).

Elementær deduksjon leder Clive Brook til å forstå at Baronen – som kom ut av rommet hvor hviskingen foregikk – må kjenne morderen. Brook konfronterer derfor Baronen (han bruker revolveren oftere enn «de små grå»), men blir slått i svime av Baronessen (stekepanne). Da Brook våkner igjen, forbundet av doktor Jhon Neville, har han valget: Lete etter den mystiske kappekledde mannen eller hevne seg på Baronessen.

Hva førte Clive Brook til for min egen del? Hvor viktig var den for min karriere? Vel. Læreren vår i femte klasse leste opp hele boken for klassen, noe som førte til bra med skryt (og til at jeg ble sammen med Ellen, tror jeg.)

Clive Brook velger smart, og hevner seg på Baronessen, da hun er på vei tilbake til pensjonatet fra bingoen. Med Baronessen trygt surret fast på sitt eget værelse, bruker Clive Brook kjemi! Han har nemlig funnet en svart stoffbit (uten fingeravtrykk) i gangen: Jeg kom fram til at stoffet var fra Irland. Det var bare én butikk i hele Plymouth som førte irske klær. Nemlig butikken til det gamle ekteparet Wilmer.

Da Brook returnerer fra Wilmers butikk, har Baronessen rømt. Det er festet en dramatisk lapp til veggen med en SPRØYTE: Denne var til heroin. Det begynte å svimle for meg. Plutselig var gåten løst. Denne mafian som hadde Helen drev med narkotika. De ville ha penger av Fix for at han skulle få Helen tilbake. Slik at de kjøpte ulovelige stoffer. Nemlig. Barnemat.

Bortsett fra; det er slettes ikke barnemat for vår helt. Brook løper rabiat nedover gangen og plaffer løs, noe som selvsagt avslører ham kapitalt. I det den mystiske mannen og Baronessen forsøker å stikke av, blir Brook skutt i hodet. Han segner om, og blir liggende og blø fra hodet i en hel time.

Neida. Han ble visst ikke truffet i hodet likevel: Kulen hadde bare snertet så vidt borti hodet så det blødde litt. Jhon Neville dukker opp igjen, og hjelper på nytt. Brook fraktes bort i en ambulanse. De neste fire sidene av boken går med til at Clive Brook først koker i hop en dekkhistorie han forteller på sykehuset, før han rømmer.

Etter en kjapp passiar med Fix, tar Clive Brook knekken på Baronessen (Hva? Er ikke du dø?), før identiteten til den mystiske mannen avsløres (Jeg fikk et lite sjokk): Den mystiske mannen er … Giovanni Martinelli. Hvis jeg skal være kritisk her, tror jeg det ville hjulpet om vi hadde hørt om ham før, men …

… flere år tidligere ble Martinelli huket for mordet på en liten pike. Advokat William Gillette forsvarte ham, men gjorde en grufull feil under rettssaken, slik at Martinelli endte opp i Sheffield fengsel i NI MÅNEDER. I dag syns jeg ikke det hørtes så aller verst ut for et groteskt drap på ei småjente, men Martinelli likte det ikke, og hevnet seg på Gillette ved å myrde ham også.

Vel. Det burde kanskje endt her, men det gjør det selvsagt ikke.

Clive Brook har ennå ikke funnet Helen, og dette er blitt langt større enn han hadde sett for seg. Før han avslører Martinellis identitet, fanger nemlig Brook opp følgende over walkie-talkie: Har fått en ladning på 4 kilo heroin. Kom til puben vår som heter Betongrosen. Clive Brook drar dit sammen med politisjef Daniel Walter og femti mann.

Clive Brook III[9485]

Etter at et inferno av maskingeværild lyser opp natten – og først etter at flere politimenn omkommer – får Brook og politiet kontroll på situasjonen. Mafiaen er beseiret, men dramatikken er ikke over. Ved hjelp av et temmelig intrikat låsesystem (som blant annet involverer å trykke på den rette kombinasjonen av porselensnisser), åpner det seg en hemmelig dør til et hemmelig lager. Et SKREMMENDE lager: 2 store kasser Heroin. Hver på 10 kilo. Men 20 kilo heroin er mye det!

… flere år tidligere ble Martinelli huket for mordet på en liten pike. Advokat William Gillette forsvarte ham, men gjorde en grufull feil under rettssaken, slik at Martinelli endte opp i Sheffield fengsel i NI MÅNEDER. I dag syns jeg ikke det hørtes så aller verst ut for et groteskt drap på ei småjente.

Lageret består dessuten av 2 raketter, 5 landminer, 20 håndgranater, 5 basukaer (!), 40 maskingevær, 30 pistoler, 4 økser, 50 kniver, 5 pisker og 5000 amunisjon.
Clive Brook kommenterer lakonisk: Til sammen nok til å ødelegge hele Plymouth på under 10 minutter. Det hele var som et fryktelig skrekk kabinett. Ett mareritt. Det meste var laget i Italia.

Etter å ha trykket på flere nisser, finner Clive Brook og politiet Helen bak en ny, skjult dør.

Hvilken dom skal man så felle over En sak for Clive Brook? Honnør for lengden (19 tettskrevne sider), og for konsekvent språkføring, kanskje? En uomtvistelig originalitet i sjangermiksingen og de subtile populærkulturelle referansene! Samtidig tror jeg det må være lov å si at disse styrkene ved romanen, også er dens største svakhet. Om jeg skulle trekke frem et ord som beskriver boken, tror jeg det ville være ufokusert.

Hva førte Clive Brook til for min egen del? Hvor viktig var den for min karriere? Vel. Læreren vår i femte klasse leste opp hele boken for klassen, noe som førte til bra med skryt (og til at jeg ble sammen med Ellen, tror jeg.) Men det førte også til at jeg ble satt til å skrive inn historien på DATA, sammen med Inspektør Tombre og spesialklassen hans.

Det tok meg tre måneder. Før jeg ved et uhell avmagnetiserte kassetten jeg hadde lagret hele boken på.

 

 

Print Friendly

Tags: , ,


About the Author



Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Back to Top ↑