Abonner på nettstedet via epost

Oppgi din epost-adresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via epost.


Kommentar kjersti feldt anfinnsen

Published on mai 18th, 2017 | by Katrine Judit Urke

0

Skriv mer, da!

Er du en av dem som i mange år lengta etter flere bøker av Harper Lee? Eller en av dem som ble fryktelig glad da artisten D’Angelo i 2014 kom med nytt album etter fjorten år? Da tror jeg du forstår sånn noenlunde hvordan jeg har det. Her er en oppfordring til noen yngre, norske penner jeg ønsker å lese mer fra.

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto over: Rolf M. Aagaard/Bokomslag: Oktober, Samlaget og Gyldendal

Kjersti Anfinnsen
I 2012 utga Kjersti Anfinnsen (portrettet over) sin første og hittil eneste bok, Det var grønt. Dette er en nokså mørk roman, men ispedd store doser humor og varme. Boka inneholder en svært velskrevet (og nærmest klassisk) fortelling om en livstrøtt, godt voksen mann som opplever noe som tvinger ham til å mjukne. Her er det altså en mannlig jeg-person, noe som ga meg en ufrivillig støkk. Du vet du har lest mange selvbiografiske romaner når du blir overraska over et sprik mellom forfatter og hovedperson.

Boka inneholder en svært velskrevet (og nærmest klassisk) fortelling om den livstrøtte, godt voksne mannen som opplever noe som tvinger ham til å mjukne.

En greie forfatter og jeg-person derimot har til felles, er at begge jobber som tannleger. Tannlegeyrket er vel en del mer innbringende enn forfatteryrket (med få unntak), så vi får vel ha forståelse for at man i perioder må prioritere litt pragmatisk. Men jeg håper vi snart får lese mer av Anfinnsen.

mariussenKim Hiorthøy
De fleste kjenner nok til multikunstneren Kim Hiorthøy: Han er illustratør, blant annet av barnebøker (mest kjent er kanskje Kurt-bøkene til Erlend Loe), lager musikk (han har hele ni utgivelser bak seg) og bidrar som fotograf på filmer. Hans siste verk er den fantastiske filmen The Rules for Everything (2016) der han debuterer som regissør. Men nå vil jeg tilbake til 2002, til en annen fantastisk debut, nemlig den småabsurde, såre og morsomme korttekst-samlingen Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig. Det er frustrerende å vite med sikkerhet at hvis Hiorthøy hadde skrevet flere bøker, hadde også de blitt knallgode. Men av og til må vi jo bare nøye oss med one hit wonders. Bøkene til en annen multikunstner, Markus Lantto, fungerer heldigvis som et lite plaster på såret.

Lina Undrum Mariussen 
Lina Undrum Mariussen fikk i 2011 Tarjei Vesaas’ debutantpris for Finne deg der inne og hente deg ut. Diktene er skrevet på en slags Hedmark-dialektnær bokmål, men det er ikke bare derfor tekstene oppleves som så nære. Alt er nemlig svært sanselig beskrevet. Boka handler om to søstre der den ene blir syk. Til tross for tematikken er boka ganske lett og lys, egentlig litt slik som fargene på omslaget. En sterk debut som jeg fortsatt håper bare er starten på et flott forfatterskap.

R¿dst¿larbeidsark4 copyBerit Rødstøl
Med ujevne mellomrom kjenner jeg en fascinasjon for verdensrommet, og da jeg leste Berit Rødstøls hittil eneste roman var det romkappløpet mellom USA og Sovjetunionen som begeistra mest. Himmelreisande er sentrert rundt romkappløpets fremste symbol, nemlig den sovjetiske romhunden Laika. Denne fine romanen kom i 2010, og i ettertid har Rødstøl skrevet én bok, miljøvern-barneboka Frøppeldunk (2015). Håper forfatteren skriver flere bøker for voksne også, om det så blir om miljøvern, romferder eller noe helt annet.

Min drøm er at Ingvild Waalen Borch skriver en frittstående oppfølger der Vilde har blitt voksen. Jeg tror jeg deler den drømmen med mange andre som var tenåringer i 2001.

Ingvild Waalen Borch
Ingvild Waalen Borch har skrevet boka som var favorittboka mi da jeg var i tenåra. Til frokost spiser Vilde negler (2001) hadde et temperament som traff meg veldig. Vilde er sint på alt og alle akkurat slik som man skal være i en periode.

Da jeg googler boka nå, ser jeg at Dagbladets Øystein Rottem har kalt den blant annet en «overflatisk og sjargongpreget roman fra ‘frigjort’ studentmiljø» og at han trekker linjer til Sigurd Hoels Syndere i sommersol. Men ærlig talt, dette er en ungdomsroman skrevet av en 20-åring, og den klaffa altså ikke for Øystein Rottem, men det var vel heller ikke meningen.

Min drøm er at Ingvild Waalen Borch skriver en frittstående oppfølger der Vilde har blitt voksen. Jeg tror jeg deler den drømmen med mange andre som var tenåringer i 2001.

ff0144ec-0fde-4ee1-b758-aaf47a2b628fPetter Gulli
En av mine favorittbilledbøker for barn er Det regner bare på Bastian (2005). Ragnar Aalbu står for de flotte illustrasjonene både i denne boka og i mange, mange andre bøker, også bøker han har skrevet selv. Forfatteren Petter Gulli har derimot ikke skrevet flere bøker enn denne. Her møter vi Bastian som krangler med lillesøsteren sin, og det går hardest ut over lillesøsteren som gråter så mye at tårene hennes blir til en regnsky som henger over Bastians hode. En utrolig virkningsfull fortelling om hva som skjer når man får dårlig samvittighet som jeg også anbefaler voksne å lese (og se på illustrasjonene til). Det er altså tolv år siden boka utkom, og hvis Petter Gulli har flere historier på lager som er i nærheten av så elegant og rørende som denne, må han jo bare komme med dem.

Jeg kunne nok nevnt mange, mange flere, men har valgt å holde meg til forfattere som har gått minst fem år uten å gi ut noe (forfatterne må jo få tid til å skrive disse bøkene også).

Emilie Christensen
Og så har vi Emilie Christensen som kom med to bøker ganske tett, i henholdsvis 2007 og 2008: Andungen og jeg (jul) og Andungen og jeg (torsdag). Christensen har illustrert bøkene selv med strektegninger, fotografier og innslag av håndskrift. Første bok fikk Kulturdepartmentets debutantpris og sølv i Årets vakreste bøker. Bøkene fikk ellers også mye oppmerksomhet fordi de skiller seg ut håndverk- og sjangermessig, men også rett og slett fordi de er svært gode. Det er ikke noe «påtatt» eksperimentelt ved bøkene, jeg oppfatter det ikke slik at forfatteren har valgt en særegen form for formens skyld, bøkene virker heller bare veldig ærlige, som om de er skrevet av kloke små barn. Bøkene handler rett og slett om et «jeg» og en andunge som lever sammen, men som vi fort skjønner at har blitt forlatt, at de mangler omsorgspersoner. Bøkene er utgitt som barnebøker, men jeg tror de treffer et voksent publikum minst like godt. Jeg kjenner iallfall klumpen godt i halsen når jeg nå skummer gjennom bøkene og håper det kommer flere fra denne nærmest geniale hånden.


For ordens skyld: Jeg kunne nok nevnt mange, mange flere, men har valgt å holde meg til forfattere som har gått minst fem år uten å gi ut noe (forfatterne må jo få tid til å skrive disse bøkene også). Dermed falt blant annet Agate Øksendal Kaupang, Isabel El-Melhaoui, Ola Innset og Amalie Lerstang ut av lista. Og Hanne Ørstavik, jeg gleder meg til å lese noe nytt av henne også. Og så må jeg nevne at Maria Parr heldigvis kommer med ny bok nå om noen måneder som skal følge opp min favoritt, Vaffelhjarte.

 

Print Friendly

Tags: , , , , , ,


About the Author



Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Back to Top ↑