Abonner på nettstedet via epost

Oppgi din epost-adresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via epost.


Vi anbefaler Foto:  Forlaget Press.

Published on mai 30th, 2017 | by Bodil Aga Aandstad

0

Dødelige dikt

Iblant blir egne ord små

Tekst: Bodil Aga Aandstad/ Foto: Forlaget Press

Iblant blir egne ord små. Som når man skal beskrive det som føles stort, for eksempel om islendingen Jón Kalman Stefánssons roman Himmelrike og helveteDa Himmelrike og Helvete ble oversatt av Tone Myklebost i 2010 ble den omtalt som en genistrek, som lyrikk og romankunst i ett, tidløs og moderne. Handlingen ligger hundre år tilbake for vår tid. Romanens innledning fortelles av mennesker som har omkommet på havet. De taler om havet, fiskene som napper i kroppene deres, følelsene i naturen, menneskene som lever på Island. Når vi forlater de dødes stemmer forblir temaet døden hos oss, gjennom resten av narrativet. Man kan hevde at denne romanen er noe så banalt som et verk om livet, døden og kjærligheten. Men mest av alt er dette en roman om litteraturen.

Det tapte paradis

Sist gang jeg anbefalte Himmelrike og Helvete til noen hadde vedkommende ikke bare lest omtalte roman, men også de to neste bøkene i  trilogien, Englenes sorg og Menneskets hjerte. Vi snakket sammen om boblen man havner i når man leser disse verkene. For mens du prater kommer lukten av det nådeløse havet, og mørket fra dets bunn og opp i himmelen, tilbake til deg. Du kan føle de sorte fjellene trenge seg på, ruve. Snøen mot ansiktet. Plankene i båten, de som skiller menneskene fra havets dødelige sluk, mellom død og liv. I båten sitter gutten og Bárdur, fiskere i storm. Bárdur uten skinnvest, fordi han ble så oppslukt av å lese i Det tapte paradis at han glemte å ta på seg det varmende plagget før de dro til sjøs klokken to om natten.

 Helvete er et dødt menneske. Han flytter den høyre hånden til siden, stryker over boken som gjorde at Bárdur glemte skinnskjortelen. Det er livsfarlig å lese dikt.

Stefánssons skriveteknikk består av en flyt som minner om Virginia Woolfs «stream of consciousness». Teksten er en strøm av tanker som i stor grad kommer fra den navnløse hovedkarakteren: gutten. Stefánssons måte å snekre de lange setningene på er fortryllende, nesten forførende. Leseren lokkes inn i en snøkule uten idyll, her er alt sort, mørkt.

Livet, døden og litteraturen

Bak all handling og alle beskrivelser hvisker litteraturen og livskraften den gir menneskene. Fra guttens sekk med lånte bøker til Andrea som bestemmer seg for å gi noens datter litteratur om kvinnefrigjøringen, og hvordan en rik manns reise selvfølgelig inneholder et besøk til London for å høre Charles Dickens lese høyt. Når gutten leser avisen merker han seg spesielt at Émile Zola har gitt ut en roman som har solgt mangfoldige eksemplarer de tre første ukene, og undringen hvordan det ser ut når så mange leser samme bok samtidig: «Gutten titter opp et øyeblikk og prøver å se for seg hundre tusen mennesker som sitter og leser samme bok, men det er knapt mulig å se for seg en slik mengde, og i hvert fall ikke hvis man bor her oppe ved Nordpolen.» Men mest merkes kraften av det tapte paradis, ikke bare som i Miltons verk Det tapte paradis, men også i hvordan dette veves inn i romanens væren, i karakterenes drømmer. For på noen måter er også Himmelrike og helvete historien om et tapt paradis. Om de døde som taler om det de aldri fikk, fordi de så brått ble tatt av bølgene.

Gutten titter opp et øyeblikk og prøver å se for seg hundre tusen mennesker som sitter og leser samme bok, men det er knapt mulig å se for seg en slik mengde, og i hvert fall ikke hvis man bor her oppe ved Nordpolen.

Litteraturen karakterene leser er ofte lånt fra en blind manns bibliotek. Denne mannen, en blind skipper ved navn Kolbeinn, formidler litteratur på et sted kalt Serveringen, et serverings-og overnattingssted på Plassen. Det er Kolbeinn som gir Bárdur Det tapte paradis. Skipperen forteller Bárdur at Miltons dikt kommer til å forandre livet hans. Den som leser boken får vite akkurat hvor stor denne forandringen er, og hvorfor den får så stor påvirkning på hovedkarakterens følelser og handlinger.

Å gi litteratur videreFoto: Forlaget Press.

I  tillegg til å handle om noe så svevende som døde drømmer lager historien om den blinde litteraturformidleren en parallell til Milton selv. Milton ble etterhvert også blind, og hadde hjelpere som skrev ned diktene for ham. Den blinde skipperen hadde, i følge Bárdur, et bibliotek med rundt fire hundre bøker. For Islands befolkning var det naturlig å låne bøker fra ham, og han fant det som passet til akkurat dem, litteratur som passet deres liv.  I tillegg kunne karakterene i Himmelrike og helvete låne bøker på apoteket, for ja: bøker var som kjent godt for helsa. Nå gror det kommende litteratur i en skog i Oslo. Hva ville Kolbeinn sagt om denne skogen, eller gutten? Den som kanskje ville likt litteraturens skog best er karakteren Andrea som lånte en bok for å lære engelsk, for å gjøre sin egen verden større. For kanskje det er en bok på akkurat Andreas språk som trærne nå vokser for, og om 97 år skal leses av en av våre etterfølgere.

Nysgjerrig på islandsk litteratur? Bli med ut i nordmarka 2. juni for å overvære overrekkelsen av Sjóns manuskript til framtidsbiblioteket og opplev deretter den islandske forfatteren på Deichmanske hovedbibliotek i samtale med Rob Young. Les også vårt intervju med Sjón, årets bidragsyter til Future Library.

Print Friendly

Tags: , , , , , , , ,


About the Author



Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Back to Top ↑