Abonner på nettstedet via epost

Oppgi din epost-adresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via epost.


Kommentar Foto av Deichmans ansatte: Frank Michaelsen

Published on juni 7th, 2017 | by Marte Storbråten Ytterbøe

0

Velkommen til Deichman

Norsk litteraturfestival på Lillehammer. Bransjefest, litteraturfest, kritikerfest. Deichmans litteraturblogg er på plass og en av de mer interessante samtalene som holder sted handler om litteraturkritikk og det litterære ordskiftet. Er det håp for kulturjournalistikken? Og hvordan passer Deichman inn i bildet?

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe/ Foto: Frank Michaelsen

Under litteraturfestivalen på Lillehammer er det selvsagt viktig å vie litteraturkritikken rom. Det litterære Norge kommer tilbake til det igjen og igjen. Nedskjæringer i kulturjournalistikken, avisene går fra papir til nett, klikkjournalistikk, færre bøker blir omtalt og ikke minst får debutantene unngjelde. Du skal være ganske heldig i dag hvis du som debutant i det hele talt blir omtalt. Men, er det egentlig ikke så ille? Glemmer vi muligens de andre aktørene på nett når litteraturkritikkens kår blir diskutert?

Ingen ny problematikk

Dette er ikke ny problematikk for litteraturbloggen. I 2015 skrev daværende redaktør Ingela Nøding et innlegg i debatten. Her skildrer Nøding et litteraturnorge i krise. Prisvinnende forfattere blir ikke omtalt av kritikerne. Eller vent, de blir jo omtalt og anmeldt her på litteraturbloggen! Avslutningsvis etterlyser hun et samarbeid mellom avisene og bibliotekene. Så vidt jeg vet har vi fortsatt ikke hørt noe. 

Kritikken skal ha et idébasert perspektiv.

I samtalen som foregikk på Lillehammer med Karin Haugen, redaktør for Bokmagasinet Klassekampen, og Ane Farsethås, kulturredaktør i Morgenbladet, snakket blant annet Farsethås om at Morgenbladet ikke kan ta ansvar for hele Norges kulturliv. De skal ikke være et speil og dekke eksempelvis alle debutanter passivt, men kritikken skal ha et idébasert perspektiv. Farsethås har ved flere anledninger fått høre at mediene må ta mer ansvar for kulturlivet, at avisene må gå systematisk gjennom alle debutantene, alle ustillingene, alle teaterstykkene. Men må de det? Er ikke dette et urimelig krav? Noe av poenget med et idébasert perspektiv er at kritikerne og journalistene skal velge sine saker ut fra en íde eller et konsept, ikke rapportere fra kulturlivet uten å ha en tanke bak det. Jeg er enig i at vi aldri må forbli passive, men det er med stor sorg jeg er vitne til nedskjæringer i mediehusene. For det er kulturjournalistikken det går ut over, det er kulturjournalistikken som anses å være minst lønnsom og som derfor blir kuttet.

Dog var begge redaktørene enige om at det litterære ordskiftet i Norge faktisk ikke er så ille. Ta virkelighetsdebatten og Vigdis Hjorth som eksempel, en sak Farsethås og Haugen dro fram i løpet av samtalen. Denne debatten var på forsiden av riksavisene. Det er da jeg tenker i mitt stille sinn at dette var vel ingen seriøs litteraturdebatt?  Var det bare jeg som himlet med øynene i høst over avisenes hjelpeløse forsøk på å finne beviser for at Arv og miljø var «sann»? Var det bare jeg som syntes heksejakten på Vigdis Hjorth var både absurd og skremmende? Men ok, greit nok, Farsethås og Haugen har vel rett i at litteraturkritikken nådde forsidene. Om enn på litt triste premisser.

”Kanskje står vi overfor en ny blomstringstid for litteraturkritikken, men i en mer demokratisk ånd?”

Det er mørkt

Det skal stå dårligere til med det litterære ordskiftet i Sverige. Dagen før denne samtalen hadde nettopp den svenske forfatteren Åsa Linderborg hevdet at det så særdeles mørkt ut for kulturjournalistikken og for papiravisene. Hjemme i Sverige er Linderborg kulturredaktør for Aftonbladet, en avis som har mistet flere tusen lesere på få år. Ane Farsethås bekrefter at det er mørkt, men foreløpig er det ganske gode kår for både kritikken og kritikere her til lands. Her må vi stoppe opp og tenke litt etter en grunnleggende mangel ved denne samtalen. Hvorfor er det kun to redaktører i dette panelet? Har vi ikke fortsatt litteraturtidsskrifter, eller hva med litteraturbloggen? Det kan synes litt tynt med en samtale rundt en så viktig problemstilling når det ikke er flere enn to redaktører som diskuterer den.

I tillegg skulle jeg gjerne sett at samtalen i tillegg kunne dreie seg om mulige løsninger. For hvor ender det når de store landsdekkende papiravisene skal gå fullstendig over til nett? Vil det da vise seg at ingen klikker seg inn på kultursakene? Eller kan vi tenke nytt og kreativt rundt dette? Inkludere bibliotekene? For her står vi parate og har gjort det i lang tid. Jeg må finne fram til Ingela Nødings ord og stille det samme spørsmålet hun gjorde i 2015: ”Kanskje står vi overfor en ny blomstringstid for litteraturkritikken, men i en mer demokratisk ånd?”

Karin Haugen sier avslutningsvis at hun savner flere stemmer, annerledes stemmer. Ane Farsethås stemmer i. De savner at litteraturkritikken tør å dvele lenger ved enkelte bøker og etterlyser flere stemmer om samme bok. Vel, Karin og Ane, velkommen til Deichman!

 

Print Friendly

Tags: , , , , , ,


About the Author



Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Back to Top ↑