Og alle var enige om det hadde vært en fin tur

Kronprinsessen og halve Sørlandet feiret norsk litteratur tre dager til ende i forrige uke. Her kommer min avsluttende rapport fra det kongelige følget Litteraturtoget 2017.

Tekst og foto: Ranveig Stende Johnsen

Dag to – Buss for tog

På dag to av litteraturtogsferden får jeg for alvor innsikt i livet som kjendispresse, der jeg spurter fra fotopunkt til fotopunkt, sammen med Se&Hør, Her&Nå, og resten av min nye «Possy». Vi tilbringer dagen i idylliske Tvedestrand, hvor kronprinsessen guides gjennom Bokbyen ved Skagerrak. Bokbyen består av intet mindre enn 7 antikvariater, samt bokhandel og museer. Den lokale rådmannen forteller meg at byen med omtrent 6000 innbyggere er åsted for en betydelig bokturisme hver sommer. Alle sjappene selger bøker her, til og med baktpotet-vogna! Jeg er imponert og vurderer seriøst å legge familieferien hit neste sommer. Vi finner også landets minste bokhandel, Smutthullet, hvor man kan putte på penger og ta med seg den boka man måtte ønske. Vi busses tilbake til Risør for kvelden.

Dag tre – Tilbake i det samme sporet

På fredag er vi tilbake på toget og programmet er tett. Vi reiser fra Åmli til Nelaug, fra Nelaug til Vennesla. På veien tar jeg en liten prat med forfatterne Marie Aubert og Wencke Mühleisen, som skal bokbades i Vennesla. Hva sørlandsk tilknytning angår, har Aubert en sørlandsk farmor, og Mühleisens mor er født i Vennesla. Dessuten har faren hennes jobbet her. «En teoretisk tilknytning», som hun kaller det. Begge kvalifiserer seg for sørlandsbunader, og det holder for meg.

Jeg spør dem om deres tanker omkring tematikken hjem, og hvordan det relaterer seg til deres bøker.

«Jeg skriver jo selvfiksjon» sier Mühleisen, og forklarer at dersom man ser på selv som det ultimate hjemmet, kroppen man lever i og som man alltid har med seg, handler brevromanen hennes All gjeldende fornuft fra 2016 i høyeste grad om hjem.

Marie Auberts kritikerroste novellesamling Kan jeg bli med deg hjem fra samme år, handler om brudd og oppbrudd, om folk som på ulike vis er på vei ut av en relasjon. Aubert forteller meg om novellene sine, om personene i dem som tviholder på relasjoner som den andre parten vil ut av. I vakre Vennesla kulturhus og bibliotek bokbades hun av forfatter og poet Ruth Lillegraven. Her utdyper hun det hun fortalte meg på toget, at hun interesserer seg for mennesker som står overfor brudd og tap. «Det er interessant å beskrive hvordan mennesket er, når det står i fare for å miste», sier hun. «Da slynges man ut i gråsoner for hva som er akseptabel oppførsel». Det handler ikke om dårlige mennesker, men om de sidene av mennesket som også er der, og som under de riktige forutsetningene kan gi utslag i ganske grove overtramp. Det er likevel viktig for forfatteren å behandle karakterene sine med respekt, nettopp fordi de ligner på oss selv.

Hyperseksualitet

Wencke Mühleisen blir bokbadet av selveste prinsessa. Mühleisen har hatt et liv som både kjønns- og medieforsker og som performance-kunstner,  før hun debuterte skjønnlitterært i 2011 med Jeg skulle ha løftet deg varsomt over. Samtalen mellom de to penses raskt inn på dette med kjønn, og hvordan det er vanskelig å leve et liv uten å bli karakterisert som et. Forfatteren forteller at hun tidlig kjente på følelser av urettferdighet knyttet til begrensingene ved å være jente. «Vi finner en verdisetting i forhold til kjønn», sier hun, «hvor det forsatt er knyttet høyere status til det å være hankjønn». Hun eksemplifiserer med begrepet «guttejente» som jo egentlig er litt kult å være. En «jentegutt» derimot, klinger ikke like godt.

Kronprinsessen forteller om en barndom uten særlig kjønnsforventninger og uttrykker bekymring for dagens forsterkede skjønnhetsidealer blant unge. «Det er et paradoks», hevder Mühleisen, «at selv om kvinnelig seksualitet i dag er mer portrettert og vist frem enn noen gang før, er bildet av hvordan denne hyperseksualiteten liksom skal være, blitt til noe hemmende». I Wencke Mühleisen finner Kronprinsesse Mette-Marit en sterk samtalepartner  med stor pondus, som selv driver praten fremover.  Hun leser fra boka si når hun blir inspirert, og bidrar til at arrangementet går en halvtime over tida. Selv om dette stresser «hoffet» som må passe på kjøreplaner og togtider, føles det deilig befriende at det ellers så ryddige opplegget endelig blir rufset til litt. Helt klart litteraturtogets høydepunkt til nå!

Vennesla kulturhus og bibliotek.

Siste stasjon

Siste stasjon er Kristiansand. Her blir vi busset til Katedralskolen for en samtale mellom de tre tidligere elevene, Kronprinsesse Mette-Marit, Gaute Heivoll og Bjarte Breiteig. Det skal snakkes om Heivolls Over det kinesiske hav fra 2013 og Breiteigs Mine fem år som far fra 2014. Jeg stusser litt over hvorfor ikke de to forfatternes nyeste bøker blir nevnt, men blir enig med meg selv om at det jo er i bibliotekets ånd å snakke om gode bøker med lang levetid.

Verken Breiteig eller Heivoll hadde ambisjoner om å bli forfattere mens de gikk på skolen, viser det seg. Tipper Mette-Marit heller ikke hadde ambisjoner om å bli kronprinsesse på den tida. Noen ganger er det tilfeldighetene som råder, noen blir forelsket og andre får kjærlighetssorg (som er grunnen Breiteig oppgir for at han søkte seg mot litteraturen).

Plottet i Mine fem år som far var heller ikke planlagt fra starten av, forteller Breiteig. Det utviklet seg etter hvert som han skrev og skriften tok kontrollen og lot hovedpersonens karakterbrist utvikler seg selv. Ved romanstart blir hovedpersonen mistenkt for å ha begått et overgrep mot et barn, noe det ganske snart viser seg at han faktisk er skyldig i. Det at Breiteig her ganske raskt lar oss forstå at han er skyldig, i stedet for å la dette henge til siste side, vitner om en selvtillit hos forfatteren. Han kunne tatt oss henge, men som han sier, dramaet utspiller seg på et annet plan, på det menneskelige. Selv om karakteren i boka er en overgriper, er han ikke er person uten gode sider. Han har dessuten mange likhetstrekk med forfatteren selv, viser det seg, dog på de hverdagslige plan som ryddig- og pertentlighet.

Kronprinsessen spør Heivoll om han regner seg for en moderne heimstaddikter? Og ja, han er kanskje det, i ordets mest positive forstand. «Jeg har gjort stedet jeg kommer fra til et allment univers», sier han. Og det er mye å kjenne seg igjen i, i Heivolls univers, først og fremst på det mellommenneskelige plan. Omgivelsene føles likevel veldig «sørlandske» på et vis. Vi finner gjerne en mentalitet som er preget av det bygdelivet som kretser rundt bedehuset og pietismen.

Hjemløshet

Da samtalen dreier tilbake til dette med hjem, har de to forfatterne ganske ulike tanker om hva som er hjemme. Heivoll peker på den hjemløsheten som ligger i det å alltid føle seg annerledes, en følelse som vedvarer uansett hvor han drar. Breiteig benytter anledningen til å snakke varmt om sitt nåværende hjem, Tøyen, noe som varmer hjertet til den undertegnede Tøyen-bibliotekaren. Han prater om verdien av å skape seg et nytt hjem og et nytt fellesskap i et område av Norge hvor hjemløshet og rotløshet er konkrete størrelser. Det er likevel tydelig at de to forfatterne har et varmt forhold til det sørlandske miljøet, og er enige om at svabergene i Oslo har både feil form og feil farge.

Litteraturtoget 2017 har nådd sin endestasjon, så nå er det bare for de involverte å komme seg hjem til sitt. Forhåpentligvis med noen nye bøker og leseropplevelser i bagasjen!