Kunnskapens pris

Når djevelen danser på biblioteket

Tekst: Knut Skansen, biblioteksjef (konst.)/Foto: Christian Clausen (over), Geir Molden

Skal vi tro legendene som svirret om teaterstykket Doktor Faustus etter premieren på 1500-tallet, dukket det faktiske djevler opp på scenen. Et syn som visstnok drev publikummerne fra forstanden.

Men det sies nå så mangt.

Det er derfor Deichmanske for første gang lar hovedbiblioteket bli åsted for teater av en slik skala.

Denne høsten setter teaterkompaniet CreationOslo opp Faustus i den storslagne midtsalen til Deichmanskes hovedbibliotek i Oslo (premieren var tirsdag 18. oktober). Jeg er sikker på at eventuelle djevler som dukker opp, vil være gestaltet av høyst menneskelige skuespillere.

Jeg er også sikker på at disse forestillingene ikke vil ta forstanden fra noen, men heller bidra til å verne den. Både forstanden til hver enkelt av oss, og forstanden til samfunnet vi lever i.

Det er derfor Deichmanske for første gang lar hovedbiblioteket bli åsted for teater av en slik skala. Christopher Marlowe skrev stykket for over 400 år siden, men tematikken viser seg å være aktuell i dag også.

Hovedpersonen er en lærd mann som tørster så mye etter kunnskap at han inngår en pakt med djevelen. Faustus vinner makt og magiske evner, men prisen han betaler er sin egen sjel.

Hva har dette med vår forstand å gjøre? En hel del.

For mange av oss har 2017 vært et mørkt, stormfullt år. For første gang siden 1980-tallet er min generasjon bekymret for atomkrig. For første gang siden 1945 føler våre foreldre og besteforeldre et gufs av nazisme i Vestens gater. Det virker som om raseriet holder rasjonaliteten i et strupetak.

Jeg kikker på telefonen min, og verden føles som en storm av mistanker, historieløshet og usannhet. Fakta og meninger rives løs fra sine sammenhenger. Det offentlige ordskiftet forpestes av trusler og hat. Konspirasjonsteorier undergraver medisinske fremskritt. Vi tror ikke lenger på ting fordi vi har satt oss inn i og vurdert dem, men fordi de gjør oss redde, sinte, eller lettet. Kritisk tenking kommer til kort mot flammende følelser, og vår oppfatning av virkeligheten fjerner seg stadig lenger fra virkeligheten slik den faktisk er.

Det sies så mangt, spesielt i våre dager.

Av og til føler jeg at vi, som Faustus, har betalt en altfor høy pris for vår kunnskap. Vi har fått teknologi som grenser til det magiske, men det er som om utviklingen har bitt seg selv i halen: Teknologien er bygd på kunnskap, men nå kommer den i veien for innsiktene og klokskapen som kunnskapen er ment å gi oss. Alt vi sitter igjen med, er en forvirret, fragmentert opplevelse av virkeligheten, hverandre og oss selv. Prisen som vi har betalt, får konsekvenser for vår helse, våre samfunn og vårt miljø.

Vi tror ikke lenger på ting fordi vi har satt oss inn i og vurdert dem, men fordi de gjør oss redde, sinte, eller lettet.

Men så løfter jeg blikket fra telefonskjermen, går på jobb, og det djevelske mørket begynner å vike.

Jeg har kontor på Deichmanskes hovedbibliotek, rett overfor Regjeringskvartalet. Bygget har stått gjennom okkupasjonstid, økonomiske kriser og terrorangrep, akkurat som institusjonen Deichmanske har stått siden 1785 og biblioteket som idé har stått i over 4000 år.

Her inne stilner stormen.

De som finner veien hit, kommer for å lese seg opp på fag og fakta, for å utforske livet gjennom skjønnlitteratur, for å møte folk på et sted hvor mennesket betyr alt og lommeboka ingenting. De kommer for å lære språk og dataferdigheter, for å skape noe ved pianoet og loddestasjonen, for å delta i debatter, eller for bare å sitte og tenke.

Når jeg ser dem her og selv tar meg tid til å reflektere, blir jeg minnet på noe jeg så lett glemmer i den evige tåken av epost og Facebook-varsler: Kunnskapen og visdommen som vi mennesker har samlet opp gjennom tusener av år, er her fremdeles.

Alle kommer til biblioteket for å fylle på med noe, men de gir også tilbake. Enten de skriver en bok, ytrer en mening, lærer bort en gitarakkord, eller setter opp et teaterstykke.

Ja, den er enorm og uoversiktlig. Ja, det er fristende å heller la seg rive med i postfaktuelle stormkast. Ja, det sies så mangt – men noe av det er faktisk sant. Derfor er også folkebibliotekenes veiledere og bibliotekarer her: for å peke oss i riktig retning, for å gi oss sammenheng, for å hjelpe oss å navigere.

I 2020 tar mange av dem opp tjeneste ved Deichmanskes nye hovedbibliotek i Bjørvika. Mitt håp er at dette bygget i selve innseilingen til landets hovedstad vil stå som et symbol for noe vi alle er samlet om og vil verne om.

Inntil da føles det godt å sitte her, blant hundretusener av bøker som vi alle eier på deling. Kunnskapen bor i dem, men den bor også i menneskene som jeg ser rundt meg. Alle kommer til biblioteket for å fylle på med noe, men de gir også tilbake. Enten de skriver en bok, ytrer en mening, lærer bort en gitarakkord, eller setter opp et teaterstykke. Disse menneskene holder vår kunnskap og vår sivilisasjon levende. Om du ikke er blant dem allerede, skal du vite at du er hjertelig velkommen til å bli det.

Prisen du må betale for kunnskapen fra biblioteket, er ingen verdens ting.

Les også:

Faustus i musikken (Deichmans musikkblogg)

Mer informasjon om teaterforestillingen finner du på CreationOslos Facebook-side. Billetter får du hos Ticketmaster.