Når du trenger at noen ser deg
En hyllest til Gro Dahles bildebøker.
Tekst: Elen Betanzo/Foto: Maja Hattvang, Cappelen Damm/Illustrasjoner: Svein Nyhus, Kaia Dahle Nyhus
Et scenario: Det ligger en bunke med bildebøker i ethvert klasserom i norsk barneskole. Barna leser fra bøkene, både alene og sammen. Bøkene brukes. Bøkene oppleves. Noen av barna leser for underholdningens skyld, mens andre leser om seg selv, gjenkjenner, føler seg sett. Finner bøkene om seg selv.
Hadde det gjort en forskjell? Hadde en stabel med Gro Dahles bildebøker i ethvert klasserom i norsk skole gjort det litt lettere for enkelte barn å være barn?
Hadde det ikke det, da?
I år feirer Gro Dahle tretti år som forfatter, og hun har i løpet av denne tida gitt liv og stemme til en rekke viktige barneskikkelser. Vi kan blant annet takke henne for Mumme som noen ganger blir til kjempesinte Moni med den Store svarte hesten. Vi kan takke henne for Simon og Kaia og hverdagskaoset de spiller opp til, igjen og igjen. Vi kan takke henne for den fortrøstningsfulle fabelen om fru Plomme, Lucia og ørene som hører all verdens barnegråt. Vi kan takke henne for at hun laget Inga midt i krigen, hun som tar ansvar for alt, selv sine egne foreldres skilsmisse. Og stille, flinke Lussi som tar med seg alle de andre stille, flinke jentene ut fra veggen, henter dem frem fra bak tapetet. Og Emma som rydder opp i hårflokene til mamma. Og lille Boj som skriver brev til Kongen og forteller at han lever med en Sinna Mann hjemme. Og Jenta som lærte seg å leve med Tiden. Og den vidunderlige husgrisen Nøffi. Vi kan takke henne for Grådige Åse som spiser opp alt hun kommer over. Og alle de andre karakterene som lever og er til i hverdagene sine.
Hvordan kjennes det å være barn i dag, i vår tid, i våre liv? Svaret på det finner vi i Gro Dahles bildebøker, en del av svaret finnes i hvert fall der. Det er bøker ungene kan gå til om det er noe. Om de kjenner seg utenfor, om de kjenner seg ensomme, om de kjenner at de vil slå, om de kjenner at de vil legge seg ned og sove altfor lenge. Om de er redde. Om de kjenner seg helt, helt alene. Bøkene hennes hjelper. Hun har skrevet seg inn i norsk barnelitteratur som en man kan regne med, en man kan gå til. En som er relevant.
Setninger av typen: «Det er melkemorgen i nattgardinene. Det er brødskivemorgen. Men nattkjolemamma sover.» synliggjør barneperspektivet. Og setningene leker seg innover i fortellingen, som barn.
Og så mye humor! Humor midt oppi alt som er vondt, hva er vel mer avvæpnende enn det? Og i et barnespråk, et repeterende språk, et enkelt språk, et poetisk språk, et rytmisk språk. Sinne. Grådighet. Skilsmisse. Angst. Kjærlighet. Glede. Lek. Kjæledyr. Vennskap. Hele regnbuen, hele spekteret. Både det mørke og det lyse.
Spørsmålene kommer med jevne mellomrom. Lånere oppsøker biblioteket og spør, med lave stemmer, med alvorlige ansikter: «Har dere en bok om å vokse opp med en far som blir altfor sint? Med en far som slår?» «Har dere en bok til en jente som er fryktelig sjenert og ikke vil være det lenger?» «Har dere en bok om en gutt som har opplevd noe fælt, og som fortsatt lever i det?» «Har dere en bok om et barn som tar altfor mye ansvar hjemme, om en mor som er deprimert, som har det vondt?» «Har dere en bok om?» «Har dere en bok om?»
Og alltid kan vi svare:
Gro Dahle, Gro Dahle, Gro Dahle.