Abonner på nettstedet via epost

Oppgi din epost-adresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via epost.


Anmeldelse Monika Steinholm

Published on november 2nd, 2017 | by Marte Storbråten Ytterbøe

0

Oppjaget oppsummering av to vellykkede forgjengere

Tekst: Goro Aarseth/Foto: Martin Grimsbo/Omslag: Vigmostad Bjørke

Monika Steinholms bøker Fuck verden og Nærmere kommer vi ikke er friske, morsomme og såre bøker om å være ung og finne ut av seg selv. Gunn blir imidlertid aldri kjent med faren sin i Fuck verden og Edor stikker av fra Jens i Nærmere kommer vi ikke. «Hvem er far?» og «Hvor ble det av Edor?» er viktige spørsmål som jeg synes vi som lesere fortjener å få svar på. Siste bok, Under snøen, er derfor en naturlig, men ikke nødvendigvis vellykket, avslutning på trilogien.

Snø og rus

Alle strir med sitt oppe i Tromsøs snø og mørketid, og i hustrige Brighton.

Første halvdel av Under snøen handler om Gunn, faren hennes og Niklas, mens den andre halvdelen handler om Jens og Edor. Alle strir med sitt oppe i Tromsøs snø og mørketid, og i hustrige Brighton. I nord blir de bokstavelig talt begravd i snø, mens Edor begraver seg selv i rus og fest lenger sør. Det går opp, bevares, problemet er imidlertid at konfliktene som plottene bygger på føles litt kunstige.

Under snøen av Monika Steinholm

I starten av boka banker faren til Gunn på døra hjemme hos henne og moren Chris. Gunn er alene hjemme, og slipper faren motvillig inn i stua i «fem minutter». Så hører hun at moren kommer hjem. Resten av kapittelet er så usannsynlig og oppstyltet at jeg blir mer irritert enn interessert i fortsettelsen:

-Under sofaen, sier jeg.
-Sofaen?
-Ja.
Jeg skyver på ham, men han er for stor. For tung.
-Hallo! Roper Chris.
-Vær så snill, hvisker jeg.
-Under der? Sier han og peker.
Jeg lukker øynene. Teller sekundene. Ser for meg Chris som henger fra seg ytterklærne i gangen. Det er allerede for sent.
[…]
Greit, sier han.
Han legger seg på gulvet og åler seg inn under sofaen akkurat idet Chris kommer inn i stua.

Hvilken far går med på å gjemme seg under sofaen, hvis man først har oppsøkt datter og eks-kjæreste? Og det stopper ikke her, for kjæresten til Chris, Anders, kommer inn rett etterpå, lukter øl og kommanderer Chris til å lage mat før han begynner å løfte vekter. Dette første kapittelet skal nok være en pangstart, der alle personene blir presentert, men det blir nokså slitsomt, og ikke særlig morsomt.

Humoren kommer til sin rett

Monika Steinholms humor kommer til sin rett, og de slapstick-aktige scenene fungerer riktig bra flere steder.

Konflikten mellom Niklas og Gunn i starten av boka er også for dårlig underbygget til at den føles troverdig, men det tar seg opp, og jeg liker del én bedre etter hvert. Monika Steinholms humor kommer til sin rett, og de slapstick-aktige scenene fungerer riktig bra flere steder. Som når Gunn er i byen og får en tekstmelding fra eksen sin Kim, som  hun nylig har kysset nokså umotivert. Han skriver: «Det var godt å se deg. Vil du ta en kaffe en dag?». Dette får Gunn til å føle seg småkvalm,  så hun lener seg mot et utstillingsvindu der en mekanisk nisse står og dunker tresleiva si mot glasset på innsiden. Gunn sier «Hold kjeft! Hold kjeft» til nissen. En mann kommer forbi og spør hvordan det går og gir henne en hundrings. Gunn blir litt målløs, men tekster så Kim:

«Jeg liker ikke kaffe, skriver jeg tilbake. Hendelsene tatt i betraktning er det kanskje best å utdype litt. Jeg liker ikke deg heller, skriver jeg og trykker send.»

I del to møter vi Jens og Edor igjen. Vegard er forelsket i Jens, og Jens forsøker å falle for Vegard og glemme Edor. Nå viser det seg at Edor absolutt ikke har glemt Jens, men har flyktet til Brighton fordi faren takler nyheten om at Edor er homofil så dårlig. Edor selv har ingen problemer med legningen sin, og konflikten med faren er ikke så godt underbygget at den virker helt troverdig den heller.

Mye lys og varme til slutt

Boka kulminerer i en julaften de involverte antakelig sent vil glemme. Det er i hvert fall mye lys og varme hjemme hos foreldrene til Jens. Jeg tar meg imidlertid i å synes synd på alle eksene som umerkelig glir ut av historien der «alle skal med»: Anders, Vegard og Karianne. Jeg håper de også får en fin jul i det kalde, snørike nord.

*

Les også:

Omtale av Fuck verden

Omtale av Nærmere kommer vi ikke

Sommersnakk med Monika Steinholm

 

 

 

Print Friendly

Tags: , , , , , , ,


About the Author



Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Back to Top ↑