Oversett: Magne Tørring

Japansk litteratur har fått et virkelig oppsving i Norge de seneste årene. Nordmenn leser både japanske klassikere og japansk samtidslitteratur. Mieko Kawakamis bok Pupper og egg var en fortelling som berørte meg i særdeleshet, og kanskje særlig på grunn av språket. Men hvordan er det egentlig å jobbe med å oversette fra japansk til norsk?

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe/Omslag: Forlaget Press, Bokvennen forlag

For et par år siden leste jeg en liten bok som faktisk fortsatt sitter i meg og som jeg ikke klarer å la være å tenke på flere år etterpå. I et forsøk på å lese mer japansk litteratur plukket jeg opp Pupper og egg av Mieko Kawakami og jeg tenkte i mitt stille sinn at denne kom i hvert fall til å være fort overstått. Med sine 156 sider så jeg for meg at jeg kom til å rase gjennom boken, men dette endte opp med å bli en svært sterk leseropplevelse. Det er Magne Tørring som har oversatt boken, og jeg synes han har gjort en imponerende jobb. I Pupper og egg er det kvinnekroppen og opplevelsen av denne som står i sentrum:

For meg er det mer som om jeg har blitt stengt inne i denne kroppen uten å ville det selv, en kropp som blir sulten av seg selv, som får mensen av seg selv. Og når du først har blitt født, har du ikke noe valg lenger, for du må spise for å leve, og jobbe for å spise, og bare det er vanvittig stress, og når jeg ser mamma som jobber dag ut og dag inn, kommer utslitt hjem fra jobb hver dag, tenker jeg hvorfor? Er det ikke ille nok å ha én kropp om ikke du skal begynne å trykke ut én til derfra, (…)

Språket i denne boken fikk meg til å bli ytterligere interessert i oversetteren, Magne Tørring. Japansk må vel være et av de vanskeligste språkene å oversette fra? Jeg tok en prat med Tørring om oversettelse, japansk litteratur og kjønnsroller i det japanske samfunnet.

Hvordan ble du oversetter?

Jeg vokste opp i Japan siden foreldrene mine var misjonærer. Siden fortsatte jeg å studere japansk og reiste til Japan som student. Mens jeg holdt på med studiene lurte folk veldig på hva jeg skulle gjøre med denne japansken. Jeg kunne sikkert funnet mange jobber innenfor olje og fiskeri, men det frista meg veldig lite. I tillegg har jeg vært interessert i litteratur lenge. Jeg begynte derfor å si at jeg skulle jobbe som oversetter og plutselig sto jeg der med mastergrad og ingen andre fremtidsplaner, så da var det bare å sette i gang.

Når det faktisk finnes oversettere, har plutselig forlagene ønsket å oversette mer fra originalspråket.

Den første jobben var Slanger, piercing av Hitomi Kanehara og så gikk det litt slag i slag. Da jeg var ferdig med studiene begynte forlagene å interesse seg for å gi ut manga, blant annet Death Note. Siden har interessen for japansk litteratur bare økt og økt. Nå har jeg ikke tid til alle forespørslene jeg får. Japansk har vært en nisje tidligere, men det blir spennende å se framover. Oversetter Ika Kaminka var veldig glad for å ha et kollegafellesskap, vi har også oversatt sammen og har stiftet foreningen yonda! yonda! hvor vi jobber for å fremme japansk litteratur i Norge. Siden har det også vært et par tre andre som har begynt å oversette fra japansk. Når det faktisk finnes oversettere, har plutselig forlagene ønsket å oversette mer fra originalspråket. Så i dette tilfellet kan man si at økt tilbud har gitt økt etterspørsel.

Japansk litteratur har jo blitt mer og mer populært og vi har endelig fått klassikere på norsk, slik som Søstrene Makioka som er oversatt av Ika Kaminka. Den nyere romanen, Merkelig vær i Tokyo, som du har oversatt slo jo også veldig godt an hos det norske publikummet. Hvorfor tror du at japansk litteratur leses så mye her i Norge?

En ting er at anmelderne har vært veldig nysgjerrig på japansk litteratur og særlig alt som ikke er Murakami. Det er fortsatt stor vekt på anglo-amerikansk litteratur i Norge, og de som leser mye når et metningspunkt. Japansk litteratur er definitivt noe annet. Men gode anmeldelser gir ikke nødvendigvis høye salgstall. Slik sett skilte Søstrene Makioka og Merkelig vær i Tokyo ut fordi de både fikk mye oppmerksomhet og solgte veldig godt. Søstrene Makioka passa nok veldig godt inn i folks ønsker om store bøker som en vil bli værende i veldig lenge. Det er en god bok å oppholde seg i, og den blir sammenlignet med Jane Austen samtidig som den har noe eksotisk ved seg. Mye av det som har vært gitt ut de siste årene er veldig særprega romaner. Pupper og egg av Mieko Kawakami får for eksempel sagt mye uten å være tung og kompakt. Merkelig vær i Tokyo har en mer drømmende luftig form. Her skjer det mye i pausene og den har en underlig tone. Hver på sin måte er det noe annet, og de ligner ikke på vestlige romaner. Det er særprega stemmer og det er viktig.

Oversettelse tenker jeg er så vanskelig i seg selv, og når det skal være en oversettelse fra japansk innbiller jeg meg at det må være ekstra vanskelig. Setningsgrunnlaget i japansk språk er vel så annerledes enn norsk og kulturgrunnlaget så forskjellig, så jeg må spørre det diffuse spørsmålet: Hvordan er det å oversette fra japansk til norsk?

Det finnes ikke noe språk som bare er rett fram å oversette. Du må uansett gå inn i teksten og finne nyanser. Selv når du oversetter fra svensk, må du endre på setningenes struktur. Når det er sagt, skiller japansk seg helt grunnleggende fra norsk på alle måter. Verbet kommer til slutt, og man får derfor aldri vite om noe skjer eller ikke skjer, om det skjer i fortid eller nåtid, eller om det bare er et ønske eller en mulighet, før helt til slutt i setningen. Dette er naturligvis utfordrende å skulle gjengi på norsk. Som oftest brukes ikke subjekt i setningene, objektet er ofte utelatt, det skilles konsekvent ikke mellom entall og flertall, og skillet mellom fortid og nåtid er glidende. Selv når fortidsformen brukes, dukker den som regel bare opp i begynnelsen av avsnittet før man går over i en slags historisk presens. Alt dette er ting jeg må ta stilling til når jeg oversetter.

Slik sett var den både en pine og en nytelse å oversette.

Hvis jeg ikke vet hvor skal ta fatt, begynner jeg ofte bakerst i den japanske setningen og jobber meg ledd for ledd framover. Er subjektet utelatt, må jeg finne ut, eller i verste fall bestemme, hva det skal være – med mindre det er utelatt bevisst for å skape uklarhet. Jeg må velge om det skal være én eller flere av alle personer og gjenstander som dukker opp, og jeg må velge om det skal være fortid eller nåtid. Er jeg uoppmerksom, blir resultatet fryktelig kronglete, og fristelsen er ofte stor til å gripe inn og skrive om hele setninger slik jeg selv synes de burde lyde. Men dette er noe jeg må unngå. Som oversetter må jeg hele tiden lytte til forfatterens stemme, og prøve å tenke hvordan forfatteren ville skrevet dette på norsk? Slike utfordringer støter jeg på i alle romaner, men Pupper og egg var nok den mest krevende jeg har arbeidet med til nå. Den har ekstremt lange setninger som samtidig flyter i et svært muntlig språk, og i tillegg er spekket med nydelige skildringer og refleksjoner. Slik sett var den både en pine og en nytelse å oversette.

Jeg leste Pupper og egg og var veldig fascinert. Jeg likte denne boken utrolig godt, men har samtidig en følelse av at her er det mange referanser jeg ikke tar fordi jeg ikke kjenner kulturen og litteraturen godt nok. Hva handler Pupper og egg om for deg?

Tusen takk, som du forstår, er denne boka mitt hjertebarn!

For meg handler den om hva det vil si å ikke bare ha en kvinnes kropp, men å være en kvinnes kropp. Dette er selvsagt et tema det snakkes om, både i offentligheten og i litteraturen, men det er sjelden jeg ser det på en så ladet, og samtidig tilforlatelig måte. Forfatteren klarer å trekke det helt ned i hverdagen. For meg, som mann, gir hun meg en følelse, helt konkret, av hva det faktisk vil si å ha en annen kropp enn min egen.

Pupper og egg er en liten bok, men på få sider klarer den likevel å berøre svært mange aspekter ved det å være kvinne. Om å forholde seg til sin egen fruktbarhet, om utseende og plastisk kirurgi. Samtidig tar den også opp problemstillinger knyttet til økonomi. Forfatteren drar forskjellige vinklinger, og hun skriver skarpt og nennsomt om hvordan det oppleves å være kvinne, også på en indirekte måte om menns blikk og menns makt. Selv om boken aldri ble en bestselger, har jeg merket at den berører og begeistrer folk på en helt spesiell måte, som jeg sjelden har sett med andre bøker jeg har oversatt.

Du skriver i essayet «Under huden», som originalt var publisert i Klassekampen 30. november 2013, at vi i Norge har mange fordommer om kjønn og kjønnsroller i det japanske samfunnet. Hvorfor er det slik og hvor kommer disse fordommene fra? Hvordan kan litteraturen hjelpe oss til å åpne øynene litt mer?

Selv om det ikke er litteraturens oppgave å være et ”vindu til verden”, kan den likevel gi oss et glimt inn i virkeligheter som skiller seg fra vår egen.

På den ene siden er det et faktum at Japan er et mer åpenlyst kjønnet samfunn enn Norge. Det er tydeligere forventninger til hvordan en mann og en kvinne skal oppføre seg. Japansk har en type rollespråk, hvor man gjennom ordene velger hvilken rolle man ønsker å framstå i: Ung eller gammel, mann eller kvinne, passiv eller aggressiv – selv det å snakke forsøksvis ”nøytralt”, blir et valg. I dette kommer også de ulike forventningene til menn og kvinner tydelig uttrykk. Selv om det også i Norge nok er større forskjell mellom forventningene til kjønnene enn det vi liker å tro, ligger ulikhetene mer skjult her. I Japan kommer de langt tydeligere til uttrykk. Samtidig har det skjedd mye siden 80-tallet, og det er i dag fullt mulig for kvinner å ha karriere, men bare på bekostning av familielivet. For å nå fram i arbeidslivet, må man sette barna i barnehage fra de er noen måneder gamle, og man kan ikke forvente å se mye til dem i løpet av dagen. Selv om det ikke er litteraturens oppgave å være et ”vindu til verden”, kan den likevel gi oss et glimt inn i virkeligheter som skiller seg fra vår egen. For igjen å trekke fram Pupper og egg, er dette en roman som viser fra mange ulike vinkler hvordan livet kan arte seg for kvinner i Japan. Merkelig vær i Tokyo tegner et litt annerledes bilde, og Søstrene Makioka, som skildrer en helt annen tid, gir oss et blikk inn i en helt annen verden igjen.

Hvilken japansk bok er drømme-oversettelsesprosjektet?

Boka har en helt vanvittig energi, er full av ordspill og i grunnen helt umulig å oversette – men nettopp derfor vil jeg prøve!

Jeg har lenge drømt om å oversette Akio Nakamoris Anarchy in the JP, som er en spinnvill roman om en 17-årig wannabe-punker som gjennom et medium får kontakt med sjelen til Japans viktigste anarkist i det 20. århundret. Denne anarkisten tar bolig i 17-åringens kropp, og sammen går de ut og endevender Tokyo. Boka har en helt vanvittig energi, er full av ordspill og i grunnen helt umulig å oversette – men nettopp derfor vil jeg prøve!

En annen roman som jeg drømmer om, er Man’ichi Yoshimuras Borādo byō. Borādo er en pullert, som man fortøyer skip i, så på norsk blir tittelen noe i nærheten av Pullertsyken. Romanen er en dystopi som utspiller seg i kjølvannet av en ikke nærmere beskrevet katastrofe, som likevel leder tankene til atomulykken i Fukushima. På overflaten virker alt idyllisk, samtidig som det skapes en klar følelse av at alt ikke er slik det virker, at det er noe fryktelig galt. Barn begynner å dø, men ingen gjør noe vesen av det. På noen måter minner den om Tjenerinnens beretning av Margaret Atwood, særlig i måten man skildrer et dystopisk samfunn hvor folk selv forsøker å innbille seg at de lever i en utopi.

Hva jobber du med nå?

Akkurat nå holder jeg på med en nyoversettelse av romanen Chinmoku av Shusaku Endo, tidligere utgitt som Taus himmel. Romanen er utganspunkt for filmen Silence av Martin Scorsese, og skildrer forfølgelsen av kristne i Japan på 1600-tallet. Samtidig er det en sterk historie om møte mellom japansk og vestlig kultur.

*

Vi publiserer hver måned et intervju med en oversetter. Tips oss gjerne om oversettelser du er nysgjerrige på, eller oversettere du mener har gjort en formidabel jobb.

Oversett: Johanne Fronth-Nygren