Våre beste lesetips fra 2017, del 3

Hvilke leseropplevelser gjorde størst inntrykk på Deichmans bibliotekansatte i 2017? Vi trekker fram våre favoritter fra året som har gått, og håper at du får noen gode lesetips. Her er det norske utgivelser vi har konsentrert oss om. God lesning!

Tekst: Katrine Judit Urke / Foto: Kenneth Enstad / Bokomslag: Oktober forlag, Samlaget

Jeg har hatt et godt leseår, så godt at jeg sleit med å begrense meg når jeg skulle velge meg ut noen favoritter. Her er fem av årets bøker jeg virkelig digger og som jeg veit jeg kommer til å huske lenge.

Victoria Durnak: Senteret 

Jeg «kåra» Victoria Durnaks fjerde bok til årets sommerlesning. For dem som vet at boka handler om fødselsdepresjon kan kanskje dette virke litt rart. Men dette er vel den morsomste, lyseste, mest sjarmerende boka om fødselsdepresjon man kan tenke seg. Hovedpersonen her må kaste seg ut i aleneforelder-tilværelsen og flytter fra Oslo til Skien der hun tilbringer dagene på kjøpesenteret, derav tittelen. Selv om denne unge kvinnen så absolutt ikke har det bra, klarer Durnak å lage herlig underholdning fra dette utgangspunktet.

Matias Faldbakken: The Hills

Årets overraskelse for min del, og årets mest underholdende roman. Jeg har ikke lest Faldbakken før, men regna jo med jeg hadde noe morsomt i vente. Men at det skulle være så velskrevet i tillegg var jeg ikke forberedt på. Romanen foregår i den fiktive restauranten The Hills som ligger i Oslo og har et klientell som ligner på det jeg forestiller meg finnes på Theatercafeen. Hovedpersonen er kelner og han viser oss lokalene, alle de gamle bildene på veggene, de rotete kjellerrommene og ikke minst alle gjestene og dramaet som utspiller seg mellom dem. Jeg blir så fascinert av måten Faldbakken klarer å skildre et slikt miljø – hvordan har han fått denne kunnskapen? Nå aner jeg jo faktisk ikke hvorvidt disse beskrivelsene er realistiske, men for meg framstår dette som presise overklasseskildringer. Og hvis Faldbakken lurer meg er det helt greit.

Runa Fjellanger: På motorveiene

Kjære vene! Her håper jeg det blir Vesaas-pris eller iallfall -nominasjon. Denne bilturen er helt fantastisk. Debutant Fjellanger tar oss med rundt i Europa og det er to fortellinger med samme hovedperson. I den ene fortellingen er hun fem år på tur med foreldrene, i den andre er hun noen-og-tyve på tur med kjæresten. Det er detaljerte skildringer av bilkjøring, sollys, bading, svette, motellrom. Dette er jo noe de fleste unge (og gamle?) mennesker dagdrømmer om så man kan nesten tenke at det er litt klisjé å gi boka dette utgangspunktet, men jeg elsker det; Fjellanger eier roadtrip-romantikken. Først ser det ut som om alt er lys og varme og sol, men vi skjønner etter hvert at det ligger noe mørke bak der også, en ulmende uro, og Fjellanger skaper noen svært effektive kontraster. Jøye meg som jeg gleder meg til neste bok. Anmeldelse av På motorveiene kommer på nyåret!

Maria Parr: Keeperen og havet

Jeg synes vi voksne, meg selv inkludert, burde lese mer barnelitteratur, bare for vår egen del. Skeptisk? Redd for at barnebøker skal kjede deg? Start med Maria Parr. Bedre skildringer av vennskap finnes ikke. Og i Keeperen og havet får du i tillegg masse humor og action. Og så handler det litt om å være usikker på seg selv, noe vi alle kan kjenne oss igjen i. Jeg ropte av glede da forfatteren i år fikk Brageprisen for andre gang, Maria Parr fortjener all suksess. Jeg synes barnelitteratur ellers også ofte forteller oss noe om livet på en annen, kanskje ærligere, måte enn voksenlitteratur gjør. Så mitt forslag til nyttårsforsett, både eget og andres, er å lese mer barnelitteratur.

Brynjulf Tjønn: Alt det lyse og alt det mørke

Da jeg i sommer la ut anmeldelsen min av denne boka skreiv jeg at den er årets vakreste roman. Dette var altså et lite halvår før året var omme, så jeg la inn et ørlite forbehold. Boka er fortsatt årets vakreste roman, uten tvil, eller årets beste, for å forenkle det litt. Det unike med denne boka er det mektige språket. Ikke mektig som i tungt eller pompøst, men som i at det rett og slett har makt. Det sugde meg inn i teksten og slapp meg liksom ikke før siste side. Og så virker det gjennomarbeida ned til hvert minste ord. Min nummer én favoritt av året.