Den mektige litteraturen

Essayene til Gunnhild Øyehaug åpner opp litteraturens verden for leseren, selv om det til tider er litt springende.

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Foto og omslag: Kolon forlag

Jeg har en hang til å la meg fascinere av andres lesninger av litteratur. Siri Hustvedt, Zadie Smith og Henning Hagerup er tre forfattere som åpner opp skjønnlitteraturen for meg. De lar meg se nye sider ved for eksempel Charles Dickens‘ bruk av personlig pronomen. Og tro meg, det kan være usannsynlig spennende å lese om. Dette beriker litteraturen og mens jeg leste Gunnhild Øyehaugs Miniatyrlesingar opplevde jeg også her hvor mektig litteraturen kan være. Akkurat det slår meg faktisk litt i bakken.

Mørk materie

Det åpner aldeles nydelig i Miniatyrlesingar med et forord om brisling, mørk materie og Olav H. Hauge. Øyehaug får meg til å tenke på hvor spennende det ukjente er. Det vi ikke ser, men som vi vet finnes der: «Tanken på det å ligge inne i eit rom, høyre dunk av brislingfiskarar, å ikkje sjå, men vite at dei glid over fjorden, og leitar med lyskastarar; det er noko nifst med det, noko dragande.» Dette bildet på å være omgitt av alt dette fantastiske, men litt skumle, som vi bare aner at finnes der, appellerer til barnet i meg. Og jeg tenker at denne samlingen er et lite dykk ned i dette ukjente landskapet. Disse essayene får lommelykten min til å lyse litt sterkere inn i litteraturens verden, men det er fortsatt så uendelig mye mer å oppdage.

Mer!

Forfatteren lar meg bli bedre kjent med Boring Postcards (hvis omtale er en sylskarp kommentar til debatten om den såkalte virkelighetslitteraturen), diktet om pavens penis av Sharon Old (noe av det morsomste jeg har lest noensinne), det store traumet med å ta av seg skoen på skrivekurs med Gro Dahle og om ekkoet av Emma Bovary i Coetzees romaner. Her går Øyehaug inn i små detaljer i lesningene sine og det trigger virkelig nysgjerrigheten min og får meg til å hige etter mer. Mer!

Felles skam

Øyehaug er på sitt beste i «Eksamen i den nynorske kvinna». De kroppslige reaksjonene som inntreffer i essayistens første møte med dikteren Sissel Solbjørg Bjugn er formidable:

Skriv om korleis du opna Audiatur-katalogen på aller første side og las desse to dikta som er siterte over her, og om korleis dette fekk deg til å rykke bakover i stolen av både fryd og skam, fryd over å lese dette, særleg over rimet «gøy» og «kjøretøy» og av det nærmast surrealistisk sjølvsikre og sjølv-definerande i setninga «Eg er avgjort ikkje / dykkar kjøretøy», og skam over at du ikkje hadde lese dette før og ikkje visste om at ein forfattarskap av dette kaliberet fanst i Noreg.

Ikke minst føler jeg selv på denne enorme skammen over å ikke kjenne til Sissel Solbjørg Bjugn og jeg tutlet sporenstreks ned i magasinet på Deichman sammen med en kollega for å raske til meg det vi hadde. Jeg må bare oppfordre alle til å gjøre det samme mens jeg er i gang. Jeg lover at dere ikke kommer til å angre! Og så er det Øyehaugs fysiske reaksjon på Bjugns dikt som virkelig bergtar meg. Hun «rykke[r] bakover i stolen«, og jeg blir selv slått av hvor presist forfatteren beskriver dette øyeblikket og alt blir litt meta. Ja, jeg sukker faktisk henført der jeg sitter over Øyehaugs stolrykk! Øyehaug spinner så videre og drar inn vannbakkels, Kate Bush og Sokrates. Her følger jeg henne hele veien, fra første ord til siste punktum.

Springende

Men av og til blir det altså litt for springende. Siden tekstene er så korte er de avhengige av at språket er så presist som mulig, og at tankerekkene henger sammen. Det hender jeg mister tråden, som i essayet «Ikkje gi opp vesle frosk» som omhandler Hustvedt, Auster og haiku, samt litt om den svenske artisten Ola Salo. Jeg vil gjerne henge med i svingene, men her tenker jeg at Øyehaug gjerne kunne utbrodert for at vi lettere skal kunne forstå sammenhengen mellom alle disse momentene. Det samme gjelder «Ein Blirp til jul» hvor det filosoferes over språk, Knausgård og årstider. Miniatyrene blir for små og jeg henger ikke med på Øyehaugs mange assosiasjoner. Maksimalisme er ikke alltid et onde.

Jeg sitter likevel igjen med en særdeles god leseropplevelse av Miniatyrlesingar og en sprakende iver etter å lese så uendelig mye mer. Ikke minst vil jeg nok være evig takknemlig for innføringen i Sissel Solbjørg Bjugn. Takk, Gunnhild!