Dystopier for optimister

Maja Lunde er aktuell med romanen Blå som føyer seg pent inn i rekken av bøker kalt klimafiksjon. Men hva er forskjellen på klimafiksjon, dystopi og science fiction? 

Tekst: Ranveig Stende Johnsen / Foto: Oda Berby, Aschehoug forlag / Omslag: Aschehoug forlag, Penguin Books

Dystopi, oppdiktet, fremtidig skrekksamfunn, skildring av et samfunn hvor dårlige krefter har fått overtaket, for eksempel i form av diktatur, kriminalitet eller miljøsammenbrudd. Dystopi står i motsetning til utopi. Dystopier brukes ofte i samfunnskritisk litteratur og film, både for å advare mot en mulig samfunnsutvikling og som satire over eksisterende trekk. (Store norske leksikon)

Dystopien

Dystopien er en sjanger innenfor fiksjonen som tar for seg negative fremtidsutviklinger. Den er godt representert i både filmen og litteraturen og har fått et realt oppsving de siste tiårene. I dystopien er handlingen gjerne lagt til fremtiden – enten en nær forestående fremtid, eller en skikkelig science fiction-verden. Sjangerens rolle er å vise frem et verst-mulig-scenario av hva som vil skje dersom den negative utviklingen som er i gang, får fortsette – uansett om dette gjelder klima, krig, automatisering av befolkningen eller generell undertrykking av enkelte befolkningsgrupper. Før eller senere slår sløvheten vår tilbake på oss.

I likhet med skrekksjangeren næres dystopien av folkeangsten, det vi samlet sett er mest redde for i samtida. For eksempel klimakrisen. Men der skrekkens hovedoppgave er å gjøre vondt verre, altså å skremme for skremmingens skyld, har dystopien ofte en advarende verdi. Den er også gjerne politisk motivert. Etter presidentvalget i USA i 2016 fikk den politiske dystopien et realt oppsving der borte. Ikke bare dukket mange nye dystopier opp, men klassikere som 1984 og Brave New World toppet plutselig salgslistene. Når forfattere begynner å frykte overmakta skriver de dystopier. Flere av sjangerens største klassikere ble for eksempel skrevet rett i for- eller etterkant av andre verdenskrig.

Klimafiksjon

Klimafiksjon eller «kli-fi» regnes gjerne som undersjanger av science fiction eller dystopien. Visse hevder også at den står seg som en egen litterær sjanger i dag. Vi finner eksempler på klimafiksjon både nasjonalt og internasjonalt. Knut Faldbakken og Uår-bøkene fra 1974-76 som handler om overflodssamfunnets undergang og livet på en enorm søppelfylling i utkanten av byen. Gert Nygårdshaugs Mengele Zoo fra 1989 tar for seg miljøvern, imperialisme og miljøterrorisme. Carl Frode Tillers Begynnelser fra 2017 tar for seg sammenhengen mellom enkeltindividet og det store kretsløpet i romanen som tar oss med bakover i tid. Sistnevnte kan ikke plasseres i dystopi-sjangeren, men er absolutt en klimafiksjon i ordets enkleste forstand. Internasjonalt flyr tankene til dystopi-dronningen Margaret Atwood som står bak trilogien med Oryx and Crake (2003), The Year of the Flood (2009) og MaddAddam (2013) som alle tar for seg de ekstreme følgene av tukling med genetikk, klima og skaperverket generelt. I dag får hun kanskje mest oppmerksomhet som forfatteren bak dystopien The Handmaid´s Tale fra 1985.

Klimafiksjon er ikke egentlig noe nytt fenomen, den har eksistert og utviklet seg under hele 1900-tallet, men særlig fra 60-tallet begynte forfatterne å interessere seg for den menneskelige, negative påvirkningen på miljøet. I dag er det spesielt innenfor ungdomslitteraturen at sjangeren får mange uttrykk. Journalist Ketil Johansen har skrevet en fin oppsummering av sjangeren for den som vil lese mer.

Når biene blir borte og isen smelter

Hva er realistisk og hva er dystopisk når vi snakker om klimautviklingen? Hva skjer med dystopisjangeren når handlingen begynner å ligne både virkeligheten og forskernes spådommer? Er det fortsatt dystopi da? Dystopien er alltid et verst-mulig-scenario, ytterligere blåst opp noen hakk. Men når vi snakker om klimakrise går vi gjerne rundt med en følelse av at det er vi som underdriver. Maja Lundes romaner er gode eksempler på dette. Hun baserer fortellingene sine på både fortid, samtid og framtid, og viser hvordan det vi gjør nå påvirker fremtiden direkte. Ved å legge flere handlingsforløp, plassert i ulik tid, parallelt, får hun tydelig frem poenget.

Lunde er smart når hun skriver klimafiksjon. I stedet for å smøre tjukt på viser hun oss hvor viktig detaljene i naturen er. Effekten av at den tilsynelatende så uviktige bien blir borte er fatal. Og det som skjer når isbreen blir til isbiter i de rikes drinker og norske fosser blir lagt i rør, kan ikke undervurderes. Det finnes ingen enkelttilfeller, alt i verden påvirkes av noe annet. Summen blir katastrofe.

Optimist?

Lunde skriver ikke voldsomme dystopier om folk som begynner å spise hverandre i mangel på mat. Hun skriver ikke om mannevonde roboter som forsøker å ta over styringen i verden. Den virkeligheten hun legger frem i 2041 i boka Blå, virker på mange måter som et sannsynlig resultat av slik vi lever nå, uten for store overdrivelser eller svartmaling. Så er det da dystopi vi snakker om? Hvis vi tenker at den negative klimautviklingen vi er vitne til i dag fortsatt kan snus, så vil jeg si at det er en dystopi. Hvis man er optimist på klimaets vegne så er Lundes romaner negative overdrivelser og verst-mulig-scenarioer. Men er man av den negative typen er jeg usikker på om boka passer inn i sjangeren. Da er kanskje heller klimafiksjon det rette begrepet.

*

Hvis du er interessert i mer dystopi med klimafokus holder Hovedbiblioteket dystopisk salong med Maja Lunde på tirsdag 23. januar kl. 18.00.

Ønsker du deg en innføring i dystopisjangeren generelt, samt tips til videre lesning, møt opp for Tøyen bokklubb på Deichman Tøyen tirsdag 23. januar kl. 19.00.