Oversett: Signe Prøis

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Omslag: Cappelen Damm, Charco Press

Signe Prøis er en av våre fremste oversettere fra spansk, og hun har oversatt forfattere som Isabell Allende og Junot Diaz. En av fjorårets oversatte bøker som fikk mye oppmerksomhet er Feberdrøm av argentinske Samantha Schweblin, som er mesterlig oversatt av Prøis. Dette er en besnærende og skremmende fabel om miljøvern, sykdom og foreldre og barn.

«Hva skjer med bergingsavstanden?»
Det går bra.
«Nei.»
Hun har en nyve mellom brynene.
– Går det bra, Nina? spør jeg.
Hun lukter på hendene sine.
– Det lukter utrolig vondt, sier hun.
Omsider kommer Carla ut av huset.
«Carla er ikke viktig.»
Men jeg går bort til henne, jeg tror jeg fortsatt prøver å få henne til å droppe den gåturen.
«Du må ikke la Nina være alene. Det er allerede i gang.» (Fra «Feberdrøm»)

Hva handler Feberdrøm om for deg?

For meg handler Feberdrøm om bergingsavstanden forfatteren skriver om, som jo også er originaltittel på boka (Distancia de rescate). Da jeg først jobbet med den, ble jeg opptatt av denne avstanden hun skriver at en mor hele tiden beregner mellom seg og sitt barn, slik at hun skal rekke fram til barnet i tide, dersom noe skjer. Senere har forfatteren fortalt at bergingsavstanden også refererer til de farlige omgivelsene hovedpersonene lever i, i et Argentina hvor vannet og lufta forgiftes av ekstreme mengder sprøytemidler, som gjør folk syke, og som gjør at det ikke lenger er mulig for dem å beregne avstanden mellom seg selv og fare.

Hva slags bok er dette?

Jeg tenker det er en bok om miljøvern i Argentina, som i tillegg berører forholdet mellom by og land, der folk på landsbygda ikke har tilgang til de samme helsetjenestene, og ofte tyr til overtro og naturmedisin i stedet. Det er også en bok om forholdet mellom mor og barn.

Samantha Schweblin sier i et intervju at hun overlater 50 % til leseren. Er dette en bok som er vanskelig å forstå?

Jeg syns ikke den i seg selv er så vanskelig å forstå. Selv om den er særegen i stil, opplevde jeg at jeg straks ble revet med i dialogen mellom David og Amanda. Jeg tror likevel at nye lesere vil få enda mer ut av den etter hvert som miljøkomponenten blir bedre kjent.

Hvordan er det for en oversetter å jobbe med en bok hvor du må lese såpass mye gjennom linjene?

Hm, det er et vanskelig spørsmål. Jeg tror ikke jeg kan svare noe annet enn at man bare helst må forstå det som leses mellom linjene i originalen, slik at det blir mye å lese mellom linjene også på norsk …?

Pleier du å jobbe tett med forfatteren til boken du oversetteren? Reiser du kanskje til stedene hvor boken foregår?

Det avhenger helt av boka og i hvilken grad jeg har spørsmål til teksten, pluss selvsagt hvor tilgjengelig forfatteren er. Noen er kjempeåpne og ønsker gjerne å spille inn til oversettelsen hvis det trengs og er til stor hjelp (Eduardo Halfon er en sånn forfatter), mens andre bare kommuniserer via agenten sin (Isabel Allende). Mange av de geografiske områdene jeg har oversatt handlinger fra, har jeg allerede god kjennskap til, som Argentina, Den dominikanske republikk og New York. Andre blir jeg uhyre inspirert til å lære å kjenne, så etter at jeg har begynt å oversette Eduardo Halfon, har Guatemala rykket langt opp på drømmereisemål-lista mi.

Hvordan har du jobbet med Samantha Schweblin?

Samanta Schweblin traff jeg først da hun besøkte Oslo i september i fjor. Jeg oversatte faktisk boka et par år før den kom ut. Men under besøket, hadde jeg gleden av å få være med henne på intervjuer og arrangementer underveis, og den siste dagen gikk vi på utstilling og spiste lunsj og snakket om livet. En utrolig sterk opplevelse med et uvanlig inspirerende menneske, vil jeg si.

Dette er jo en forfatter som framstår som svært språklig bevisst. Intet ord er tilfeldig, virker det som. Hvordan ivaretar du den spesielle tonen og stemningen i boken?

Når jeg oversetter, lytter jeg liksom alltid etter forfatterens stemme, etter stemmene forfatteren gir karakterene, og så er det disse jeg forsøker å gjenskape på norsk. I Feberdrøm er jo særlig, hva skal jeg kalle det, skummelheten sentral, hver ting som sies er en cliffhanger til det som skjer videre, så da blir jo utfordringen å holde denne spenningen, og å forsøke å velge ord som ikke «gir bort» noe av handlingen, slik Schweblin også gjør selv, at hun velger ord for å se hvor langt hun kan dra spenningen. Så svaret på dette spørsmålet blir vel litt som over, at jo større forståelse man har for originalspråket som oversetter, jo bedre velger man mellom nyansene i ordene også på norsk.

– Det var det eneste vi kunne gjøre, sier Carla.
Det er nå det skjer. Hvorfor er Ninas hender fulle av jord? Hva er det det lukter av hendene til datteren min?
– Nei, Carla. Nei, vær så snill.
Taket forsvinner, og kroppen min forsvinner ned i sengemørket.
– Jeg må få vite hvor hun skal, sier jeg. (Fra «Feberdrøm»)

Hva var spesielt utfordrende med denne oversetterjobben? Var det noe som var ekstra gøy?

Det var spesielt utfordrende at det var så pokkers skummelt at jeg stadig måtte snu meg og kikke over skulderen, selv om jeg oversatte Feberdrøm på det store universitetsbiblioteket, midt på høylys dag. Det som har vært spesielt gøy, har vært den fantastiske mottakelsen av boka, og selvsagt også møtet med Schweblin i Oslo. Så nå må noen få ut fingeren og utgi novellene hennes også! Ah, en annen gøy ting, er at Jan Kjærstad anbefalte Feberdrøm som en av de beste i 2017 og sa at «bergingsavstand» har gått inn som et nytt ord i hans vokabular.

Hvordan skiller den nye argentinske litteraturen seg fra den eldre? Er det noen spennende nye tendenser i litteraturen fra Argentina?

Det største skillet vi ser i dag, er vel at det er unge damer som har tatt over for mennene. Argentina har jo en sterk novelle-tradisjon, som noen av disse forfatterne viderefører (Schweblin, Mariana Enríquez), samtidig som det virker som at romanen har fått litt bedre plass. Jeg er interessert i kombinasjonen sosial-politisk realisme og fantastiske/magiske elementer. For eksempel har Gabriela Cabezón Cámara skrevet en virvelvind av en politiroman om en transvestitt i slummen i Buenos Aires som er talerør for jomfru Maria i sitt litt heseblesende forsøk på å bistå folk rundt seg. Romanen heter La Virgen Cabeza på spansk (oversatt til Slum Virgin på engelsk). Latin-Amerika er jo kjent for sin magiske realisme, men jeg opplever at realismen får stadig større plass, at det magiske blir mer som et hjelpemiddel, noe man bare åpner døra på gløtt for. Jeg tror også vi vil se større fokus på morskap, kvinners plass i samfunnet og likestillingsspørsmål fra denne nye bevegelsen av kvinnelige forfattere, som vel er den første generasjonen kvinner i Argentina som anser et liv som yrkesaktiv mor som noe normalt, eller i hvert fall som noe mulig.

Har du en bok eller forfatter du drømmer om å oversette?

Jeg blir faktisk ordentlig glad i alle forfatterne jeg oversetter. Til nå har jeg vært så heldig at jeg både har fått muligheten til å oversette forfattere jeg selv har foreslått, samt blitt gitt forfattere som på ulike måter har vært givende og utfordrende å jobbe med. Overnevnte Cabezón Cámara hadde vært veldig gøy. Og så er det en (mener jeg) fantastisk sterk forfatter fra Uruguay, Daniel Mella, som jeg maser på redaktørene mine om å ta inn. Gjør det, da!

Hva jobber du med akkurat nå?

Jeg har nettopp levert fra meg gjennombruddsromanen til Rita Indiana, Papi, som kommer i september. Og sitter med den neste lille romanen fra Eduardo Halfon, med arbeidstittel Sorg, som også kommer ut i september. Det er bare å glede seg til begge deler, det blir latter og tårer og rørte følelser på høyt nivå.

*

Vi publiserer ved ujevne mellomrom et intervju med en oversetter. Tips oss gjerne om oversettelser du er nysgjerrige på, eller oversettere du mener har gjort en formidabel jobb.

Nysgjerrig på argentinsk litteratur? Klar for en festaften på Hovedbiblioteket etter stengetid? Velkommen til Oversettbar: Argentina førstkommende torsdag kl. 19.00! Møt bøkene vi elsker og bøkene vi drømmer om å oversette. Det blir kortforedrag, opplesning, musikk og loddtrekning.