Alt begynner nå

Jeg har aldri før opplevd å lengte etter oppfølgeren til en novellesamling. Jeg er ikke helt klar for å ta avskjed med Judith.

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Dagfinn Hobæk

Alt det vi lærte om novellen i skolen, at den foregår over et kort tidsrom, at den har få karakterer, at den gjerne har frampek til det som skal skje, og at den har en spenningskurve som viser at vi kommer til et klimaks eller et vendepunkt, alt dette er til stede i Avskjeder med Judith, brorparten av de korte novellene er klassiske noveller. Hilde Lindset tar i bruk, også i sine tidligere utgivelser, både en tradisjonell fortellerstil og språk. Om jeg hadde vært redaktør for et læreverk i norsk, hadde jeg gjerne valgt ut en av Lindsets noveller til tekstsamlingen.

Om jeg hadde vært redaktør for et læreverk i norsk, hadde jeg gjerne valgt ut en av Lindsets noveller til tekstsamlingen.

Avskjeder med Judith er Hilde Lindsets fjerde novellesamling. Med unntak av debuten har novellene i bøkene kretset rundt et tema og slik utgjort det vi gjerne kaller en novellesyklus, altså en samling med en viss sammenheng. Fjorårets bok, Til døden, sentrerte rundt ekteskapet («til døden skiller oss ad»), i år er det en kvinne, forfatteren Judith, vi blir kjent med. Vi tar del i en rekke menneskers siste møter med henne, først er det dattera, så er det venner og andre kjente og ukjente (en fremmed på trikken) fra ulike deler av livet til den nå aldrende kvinnen, alltid fra deres synsvinkel, Judith forteller aldri selv. Noen av menneskene kjenner hverandre, noen av novellene henger delvis sammen, mens annet er helt uavhengig av hverandre.

Hvorfor ikke bare skrive en roman?
Det høres kanskje ut som en enkel løsning å velge en karakter å skrive rundt uten å flette det sammen til en roman. Dette med sjanger kan gjerne diskuteres, tankene mine går slik til en forfatter med tilfeldigvis nokså liktklingende navn, Heidi Linde, sin glimrende Norsk sokkel (2015) som ble utgitt som roman, men som jeg har sterke formeninger om at er en novellesamling. Og på samme måte vil noen sikkert lese Avskjeder med Judith som en roman.

Selvfølgelig er det krevende å skrive transportetappene som romansjangeren krever. Men det krever like mye å skrive gode, stramme noveller. Noveller som antyder, men likevel beveger. Her er balansen perfekt.

Selvfølgelig er det krevende å skrive transportetappene som romansjangeren krever. Men det krever like mye å skrive gode, stramme noveller.

Jeg husker at da jeg leste Lindset for første gang, hennes første bok Jeg burde ha sperret deg inne, minte hun meg om Kjell Askildsen, og jeg syntes mye falt på plass da jeg fant ut at det var nettopp ham Lindset skrev hovedoppgaven sin om. Nå ser jeg ikke så åpenbare likhetstrekk som da, Lindsets stil skiller seg fra Askildsens ordknapphet i det at hun skriver mer «litterært», litt pompøst, nærmest, ført i et konservativt bokmål: «Det går en barbent ung gutt med gitar rundt i gaten. Han spiller og synger med en nesten sakral klarhet. Som om han skulle stått i en kirke. Men han spiller ikke for noen. Han spiller for seg selv.» Det Kjell Askildsen og Hilde Lindset derimot utvilsomt har til felles er mesterlige skildringer av relasjoner, om de store avstandene til de nærmeste, på en nærmest umerkelig måte som gir et snikende ubehag i magen; i notatene mine har jeg skrevet «hvordan får hun meg til å føle så mye?».

Det gode håndverk
Jeg fascineres både over hovedpersonen, Judith, men også personene rundt henne som forteller, men kanskje aller mest måten personene ser på Judith på. Vi møter mange utgaver av kvinnen, både som sprudlende tenåring sett gjennom øynene til en ungdomskjæreste og som bitter, aldrende kvinne, fortalt fra perspektivet til datteren hennes.

Og så er jeg begeistra for håndverket, måten Hilde Lindset forholder seg til tradisjonell novellekunst på. Men hun tillater seg noen sprell, akkurat passe mange for å løse det litt opp og få fram enda flere aspekter ved Judiths liv: et postkort, en deilig energisk, velformulert tale holdt av Judith som innleder en litteraturkafé (de skal diskutere sorg i kunsten), et morsomt og smart intervju med Judith i etterkant av å ha vunnet en pris: «I tillegg er hun motstander av å dø: Det synes hun rett og slett er noe vi burde slutte med.». Og så får vi en novelle fra perioden Judith bor i Berlin der nesten alt står på tysk.

Om du liker gode noveller, liker du Hilde Lindset.

Judith som forfatter
Jeg er skikkelig svak for metatekst. Judiths forfatteryrke er jevnt over nokså tilstedeværende i boka, men særlig i novellen «Sebastians avskjed» skaper Lindset mange nivåer. Judith skriver en novelle som hun, ved å la pc-en stå åpen mens hun går ut, inviterer Sebastian, hennes partner gjennom mange år, til å lese. Sebastian leser og klekker ut tilbakemeldinger, noe han synes er mindre vellykka ved valg av synsvinkel og så videre. Novellen til Judith handler om et par der den ene er utro og ved å vise Sebastian teksten prøver hun å fortelle ham at hun vet at han bedrar henne. Judiths novelle ender med at kvinnen pakker alle sakene sine og drar mens mannen er hos elskeren. Sebastian blir stressa, men roer seg når det viser seg at «virkeligheten», altså Lindsets novelle, ikke er helt lik Judiths novelle. Men vi som lesere får vite at det ikke ender så veldig ulikt.

Jeg får ikke nok av Judith
Jeg skulle ønske boka var lenger. Jeg får ikke nok av Judith, jeg vil vite mer om henne, alt tyder på at det finnes mer interessant ved denne karakteren. At man kan lese en novellesamling og ønske en oppfølger er for meg en fra før av fremmed tanke, men her er det nettopp det som skjer. Hvorfor har Judith gått fra å være den livlige, rastløse ungjenta til å bli en bitter kvinne? Hva slags forhold har hun egentlig hatt til datteren sin, hvordan endte det slik? Det er mange spørsmål jeg lengter etter klarere svar på.

Om du liker gode noveller, liker du Hilde Lindset. Jeg blir aldri ferdig med å snakke om min begeistring for forfatteren, kanskje særlig fordi hun fortsatt er så uoppdaga; fjorårets bok, Til døden, var stor skrivekunst som jeg trodde ville føre til at hun skulle bli ansett som en av våre største novellister. Anmeldelsene hun fikk var positive, men ikke så veldig mange i tallet og de største avisene uteble. Årets bok er minst like god som fjorårets, så nå må jeg virkelig få folk til å høre etter.

Den av Judiths bøker vi får vite mest om har tittelen Alt begynner nå. Jeg håper dette er et frampek om at ja: Alt begynner nå, ingenting slutter nå, vi får mer av Judith, eller vi får i hvert fall høre mer fra Hilde Lindset.