Berre ein hund

Om man plukker fram ei bok fra krimhylla er det med en viss inneforståtthet om at her venter spenning og mysterier som kretser rundt en forbrytelse. Vinter i Maine er ingen krim i tradisjonell forstand, men overrumpler desto større med den vendinga historien tar. Dette er ei bok som får meg til å tenke på tarvelig uforstand, vekten av tomhet, blind følsomhet og energien i sorte hull. Noen anmeldere framhever at romanen også kan leses allegorisk, men uansett  er det første som møter deg ei godt skildret og merkverdig kontrastfylt fortelling. Dystre romaner kan også være en fornøyelse å lese.

Julius Winsome, en kar på rundt femti bor i ei hytte i skogen et godt stykke fra allfarvei sammen med hunden sin, Hobbes. Her lever han for det meste et stillferdig liv i somrer fylt av nærvær til naturen og av diverse regulært  arbeid rundt omkring, vintrene er stort sett lesingens tid. Den gamle hytta er fortsatt møblert av 3282 bøker, farens filial av biblioteket i Alexandria. Sånnsett er lite endret tyve år etter farens død.
En ettermiddag om høsten høres skudd i skogen, litt for nært, og denne gangen er det ikke fra den sedvanlige jakta i området. Julius finner hunden sin dødelig såret og  begraver ham etter en forgjeves reise til dyrlegen.

[..] ham og alt det som hadde gjort ham til den han var: hvordan han gikk tur, hvordan han hvilte, hvordan han spiste når han var sulten, stjernene han satt og så på av og til, den første dagen jeg kom hjem med ham, da han så snø for første gang, og hvert sekund av vennskapet han hadde gitt meg, alt tok han med seg inn i tausheten og ubevegeligheten.

Hva skjer når sorg og raseri blandes?

Og sammen med tristheten var det noe annet som smøg seg inn døren, et snev av noe annet, mener jeg. Det må ha kommet fra vedstabelen eller stormet inn fra skogen, for jeg hadde aldri følt noe slikt før.

Åshild