Abonner på nettstedet via epost

Oppgi din epost-adresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via epost.


Anmeldelse victoriadurnakWEB_1024x1024

Published on mai 16th, 2017 | by Katrine Judit Urke

0

Bort fra et liv som ikke lenger finnes

Årets sommerbok? Senteret skurrer bare ørlite i spørsmål om klassetilhørighet. Ellers gir Victoria Durnak oss deilig underholdende og rørende lesestoff.

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Heidi Furre

Hovedpersonen i Victoria Durnaks nyeste roman er en kvinne som flytter fra Oslo til Skien idet hun går ut i svangerskapspermisjon. Barnefaren har dumpa henne, og hun har ikke kontakt med noe familie. Hun trenger å komme seg vekk, rett og slett bort «fra et liv som ikke lenger finnes», som det så ypperlig er formulert på bokas vaskeseddel. Men hovedpersonen reiser ikke bare bort fra ingenting, men også til ingenting. Durnak har slik gitt sin fjerde bok et sterkt utgangspunkt: Hvordan er det å stå på helt bar bakke med en baby i armene?

På randen av depresjon
Senteret starter med et skjema av typen man fyller ut for å undersøke om man lider av fødselsdepresjon. Her indikeres det at hovedpersonen nærmer seg grensa:

«Har du siste 7 dager gledet deg til ting som skulle skje?
a) Like mye som vanlig
b) Noe mindre enn jeg pleier
c) Klart mindre enn jeg pleier
d) Nesten ikke i det hele tatt»

Senteret_Cover_300dpiVidere følger vi den nybakte moren i en flat og rutineprega hverdag trillende inne på Herkules, kjøpesenteret i Skien, inn og ut av Vita, H&M, Mester Grønn, Brilleland, alle butikker som finnes på senteret i virkeligheten. Durnak fører et nokså nøkternt og deskriptivt språk, eller dølt som jeg ser jeg har skrevet i notatene, litt slik som tankerekkene til deprimerte mennesker, noe som kler teksten svært godt: “Klokka er to. Om to timer kommer det til å være tre ganger så mange mennesker her. I femtida er det flest, men ennå er det ikke så mange.”

Hovedpersonen gjør alt spedbarnsstellet helt korrekt, det er tydelig at hun har lest seg godt opp om dette. Men hun mangler varme følelser for datteren, og hun vegrer seg for å gi henne navn. Andres navn er hun derimot svært opptatt av; hun fanger opp navnene til de ansatte på kjøpesenteret og gjør også en klønete tilnærming for å bli kjent med en av dem. Det er ellers et svært lite sosialt liv hun lever, og da hun deltar på en barselgruppe og en av de andre mødrene forsøker å bli kjent med henne, snus situasjonen på hodet ved at hun avviser kvinnen.

Hun får imidlertid omsider kontakt med Tiril, en naskende tenåringsjente hun over en periode observerer på senteret. Det blir nærmest en besettelse for henne å komme i kontakt med jenta, årsaken til det blir dessverre ikke helt åpenbar for leseren. Men det handler iallfall om en form for utenforskap som disse to har til felles, i tillegg til et behov for å møtes spontant og uten forpliktelser.

Humor og varme
Til tross for en nokså flat handling med mørk tematikk i bunn, har Durnak lagt inn mye humor i boka, det er mye snert: “Så kjenner jeg noe vått langs det varme kinnet mitt. Ser ned, for akkurat å oppfatte at en tåre glipper fra kinnbeinet mitt og ned i den svakt boblende grøten. Jeg tar opp telefonen min fra baklomma og filmer det hele.”

Romanen er dessuten rørende, det viser også sitater som det ovenstående. Det ser ut til at det vil ordne seg for denne kvinnen, morsvarmen ligger liksom latent i henne. Hun forsøker å ta tak i problemet sitt ved å starte en tråd på nettforumet Babyforum, og Durnak har på elegant og humoristisk vis skrevet fram svarene, både støttende og ondskapsfulle, nøyaktig slik som vi kjenner igjen disse forum-deltakerne:

«Hva er problemet ditt? Her er vi mange, og jeg mener MANGE, som har prøvd og prøvd i flere år. Du er så jævla heldig, oppfører deg som en drittunge, gjør du. Jeg synes synd på dattera di som må vokse opp med deg, virkelig. Skjerp deg!»

Senteret er rett og slett deilig å lese, jeg kan ikke huske sist jeg leste en bok så fort, og den er en sånn bok som jeg fysisk trykker inntil hjertet.

Hvorfor kjøpesenteret? 
Min eneste innvending av betydning mot Senteret er kanskje urettferdig da den delvis handler om forhold utenfor teksten, men den har så absolutt rot i romanen. Dette sitatet er hentet fra en passasje som handler om søvnmangel: “Pusten til babyen endrer karakter, langsommere nå. Ispedd fuglekvitteret som siver inn gjennom det åpne soveromsvinduet framstår lydene som omgir meg nærmest som et stykke samtidsmusikk.” Denne samtidsmusikken kommer veldig brått på. Bortsett fra et par referanser til filmer og tv-serier får vi ikke vite stort annet om hovedpersonen enn at hun har bodd i Oslo og vært ansatt i en blomsterbutikk på Oslo City. Fram til dette sitatet fremstår hun altså ikke som typen til å assosiere sine omgivelser med samtidsmusikk. Det virker snarere som forfatteren ubevisst tillegger hovedpersonen sine egne referanser.

Hva er det artisten og forfatteren egentlig ønsker å oppnå med å bruke sentrene som «scene»?

Jeg får dermed assosiasjoner til en av mine norske favorittartister, Kaja Gunnufsen, som er i gang med å promotere sin siste singel og velger å gjøre dette på kjøpesentre. Samtidig forteller hun i et intervju at hun hater kjøpesentre og at fordelen ved å spille der er at forventningene hos et slikt publikum er lave. Victoria Durnak forteller i intervjuer at hun har gjort research på kjøpesenteret i Skien. Nå er det kanskje drøyt å påstå at dette vitner om klasseforakt, men hvem er Durnak til å påstå at hun ikke vet hva folk gjør på et kjøpesenter? Hva er det artisten og forfatteren egentlig ønsker å oppnå med å bruke sentrene som «scene»? Kanskje er dette eksempler på uskyldig koketteri, men jeg får faktisk litt lyst til å be begge to om å la kjøpesentrene være i fred.

Parkbok
Forfatteren lar dramaturgien bygge seg opp mot tidspunktet seks måneder ut i svangerpermisjonen, det «magiske tidspunktet» da forum-mødrene mener det kommer til å gå bedre og det dessuten er fristen for å gi barnet navn.

“- Finner du ut av ting?
– Jada.”

Disse to replikkene gjentar seg ordrett to ganger i romanen, og fungerer i likhet med de uventede tårene og foruminnleggene som utmerkede frampek mot at det skal ordne seg for kvinnen.

På vaskeseddelen står det at fans av Erlend Loe og Miranda July bør lese boka. Mine assosiasjoner går i tillegg til flere norske, unge kvinner som har litt av den samme såre, snertne fortellerstilen om ensomhet: Amalie Kasin Lerstang, Liv Marit Weberg, Heidi Furre og Caroline Kaspara Palonen. Senteret er rett og slett deilig å lese, jeg kan ikke huske sist jeg leste en bok så fort, og jeg har fysisk trykka den inntil hjertet. Og så har jeg et store forventninger om at mange tar den med seg ut i sola i parken i sommer.

Print Friendly

Tags: ,


About the Author



Comments are closed.

Back to Top ↑