Dager i stillhetens historie av Merethe Lindstrøm

Kan stillheten overvinnes?

I denne prisbelønte og kritikerroste romanen møter vi et eldre ektepar som hele livet har vært vant til å bruke taushet som forsvarsmekanisme. Hva skjer så når maskene begynner å falle og fortiden nekter å la seg skjule lenger?

I åpningen av fortellingen blir vi kastet inn i et minne fra fortiden som plager hovedpersonen Eva, og fra dette punktet og hele romanen igjennom ligger det en dirrende uro mellom linjene. Gradvis skaper Lindstrøm en mosaikk av minner fra fortiden og opplevelser i nåtiden, og alt dette får vi oppleve gjennom Evas perspektiv. Dermed blir vi med henne på en erkjennelsesreise der hun blir nødt til å forholde seg til de valgene hun har gjort i livet, samtidig som hun prøver å takle ektemannen Simons tiltagende taushet. Er dette en følge av begynnende demens, eller er det en bevisst taushet?

«Det er ikke bare følelsen av at han ikke er der lenger. Det er følelsen av at du selv heller ikke er det.»

Tvangstrøye

Stillheten har blitt en tvangstrøye som det er vanskelig å frigjøre seg fra. Den har også ført til at kommunikasjonen mellom foreldre og barn har blitt skadelidende i denne familien, og situasjonen forverres etter hvert som Eva tviholder på tausheten som prinsipp. Dermed blir det umulig å forklare valget de gjør i forhold til den latviske vaskehjelpen Marija. Forklaringen har med Simons skjulte fortid å gjøre, og eneste mulighet til å oppnå forståelse, ville være å fortelle døtrene om den store familiehemmeligheten.

Vår egen reviderte fortelling

Merethe Lindstrøm selv har i intervjuer sagt at alle lager sin egen fortelling om livet sitt, og at vi har en tendens til å velge bort ting vi ikke er fornøyde med. Det er denne problemstillingen spesielt Eva sliter med i denne romanen, og spørsmålet blir om hun vil klare å frigjøre seg fra tausheten og dermed forbedre både sin egen og familiens livssituasjon.

Antydningen som verktøy

Merethe Lindstrøm har i denne boken tatt med seg novellesjangerens antydende vesen inn i romanformen, noe som etter min mening er særdeles vellykket. Som leser liker jeg at jeg ikke får servert alle svar, og at teksten setter i gang tanker som blir værende hos meg også etter at jeg er ferdig med selve lesingen. Det er den antydende formen som gjør at den dirrende uroen som blir skapt i de første avsnittene stadig lurer mellom linjene i teksten, og det er den som får meg til å ønske å lese videre.

Forfatteren ble tildelt både Kritikerprisen 2011 og Nordisk Råds litteraturpris 2012 for denne romanen. Den anbefales på det varmeste!