Det er ikke noe sentimentalt med denne krefthistorien

I motsetning til hva jeg trodde, er det ikke noe sentimentalt over denne historien om en jente som skal dø av kreft. Jeg og Earl og jenta som dør av debutanten Jesse Andrews er en humoristisk bok. Om den hjelpeløse high-school-gutten Greg, som er verdensmester i å vikle seg inn, idet han prøver å redde seg ut.

Tekst: Anne Thoresen/Foto: Aschehoug

Møt Greg, gutten som har sjonglert seg gjennom alle årene på high school uten verken venner eller uvenner. Han har perfeksjonert kunsten å være akkurat nok venn med alle til å slippe unna trøbbel. Han liker å holde seg i utkanten hvor han ikke behøver å involvere seg i noe. Men da Rachel, som er Gregs klassekamerat og også datteren til morens venninne, får leukemi, insisterer moren hans på at han må være en god venn.

Jo mer tid du tilbringer med henne, jo større forskjell kan du gjøre i livet hennes.

Filmgeeks

Strengt tatt handler ikke denne historien så mye om jenta som skal dø. Den handler mest om Greg, og litt om Earl. De er egentlig mer arbeidskamerater enn de er venner, og bruker det meste av tiden sammen på å enten lage eller se film. Sammen har de laget en drøss med parodifilmer, som det ikke er meningen at noen skal få se.

Kluss med følelser

Greg er helt ubrukelig når det gjelder å snakke om følelser. Til gjengjeld er han  ganske god på å få folk til å le. Han bruker humor som en buffer mellom seg og det virkelige livet, og ser på seg selv som en person som ikke betyr spesielt mye for andre. Om han får komplimenter går han rett inn i «overdreven-beskjedenhet-modus», som han kaller det, noe som skaper så kleine situasjoner at jeg som leser vrenger meg i stolen.

Så dette med følelser er altså vanskelig. Hva skal han liksom føle når moren forteller at jenta han (mot sin vilje) var kjæreste med i sjette klasse har blitt alvorlig syk? Moren er kjempelei seg. Burde han ikke også ta det litt tungt, kanskje gråte litt?

Antihelt

Greg er en antihelt da historien starter. Han er fortsatt antihelt når siste side er lest. Men kanskje har han vokst på en eller annen måte. Alt det som skjer preger Greg mer enn han klarer å si med ord, og det går ut over skole og karakterer.

Du leser sikkert dette og tenker: «Wow, Greg må ha vært skikkelig lei seg på grunn av Rachel. Så lei seg at hele livet hans raste sammen. Det er jo egentlig ganske rørende.» Men det er faktisk ikke en helt presis beskrivelse. Det var ikke sånn at jeg satt på rommet mitt og hørte på harpemusikk mens tårene rant og jeg trykket en av Rachels soveromsputer inntil meg. (…) Ville jeg i det hele tatt tilbragt tid med henne hvis hun ikke hadde hatt kreft? Selvsagt ikke.

Nå vil jeg se filmen

Jeg hadde håpet på en tåredryppende, sentimental historie om kjærlighet og død, for noen ganger er det akkurat det jeg vil ha. Det fikk jeg ikke. Jeg fikk i stedet en forholdsvis lettbeint historie om en pubertal og utilpass gutt som er utrolig morsom, men som det ikke er så mye tak i.

Jeg har ikke sett filmen, men traileren sier meg at her er det i hvert fall tåregaranti – både lattertårer og andre tårer. P3s Filmpolitiet gir filmen terningkast 5 og sier at det er en «smakfull og sorgmunter feelgood» som også inneholder mange morsomme referanser for filmfrelste.