Ekte litteratur

Kenneth Moes debut kan betegnes som befriende pretensiøs fosterstillingslitteratur. Eller enkelt og greit: litteratur. Eller: en påminnelse om at gubber kan være såkalte «friske pust».

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Sindri Tyr Hognason

Kenneth Moe er Pelikanens første skjønnlitterære debutant, og Rastløs er altså på kortlista til Tarjei Vesaas’ debutantpris. Imponerende, men kanskje ikke så overraskende fra et såpass kresent forlag der brorparten av utgivelsene er oversettelser av redaksjonens egne favoritter.

Mer oppsiktsvekkende er det, som Olaf Haagensen påpeker i Morgenbladet, at ingen av de tre største forlaga, Aschehoug, Cappelen Damm og Gyldendal, er representert på lista. Gyldendals debutant Hanna Dahl ble riktignok nominert til Brageprisen, så vi bør kanskje ikke påstå at de tre største er de svakeste på debutanter, men følgende er uansett interessante observasjoner:

• To av de nominerte er utgitt på Oktober (ikke overraskende da forlaget blir ansett som de sterkeste på skjønnlitteratur).
• Én er altså utgitt på det forholdsvis ferske (2010) forlaget Pelikanen.
• Den siste er utgitt på stadig ekspanderende Vigmostad & Bjørke og markedsført som deres første poesisatsning.

Kenneth Moe er ikke redd for å vise at han har et bevisst forhold til litteraturen og dens største temaer: Kjærligheten, ensomheten og ja, faktisk, meningen med livet

Kjærligheten
«Jeg har bare én bok i meg, når alt kommer til alt. Den heter: ‘Hvordan jeg lærte å elske’, og jeg håper å få skrive den igjen og igjen, med små variasjoner, til jeg dør.» (s. 21)

Forlaget har valgt ut sitatet ovenfor til bokas vaskeseddel, og avslører slik et av de store temaene Rastløs handler om: Kjærligheten. Den oppgitte motivasjonen til å skrive Rastløs er forelskelsen i dama Kenneth (romanens hovedperson) aldri får. Ved hjelp av første setning proklameres hele romanen som et brev:

«Du spør om jeg skriver om deg og det korte svaret er ‘ja’ og resten av dette famlende brevet får være det lange.» (s. 7).

Det er modig å debutere med en roman som kan kalles både ambisiøs og pompøs.

Det er modig å debutere med en roman som kan kalles både ambisiøs og pompøs. I tillegg skal den være selvbiografisk. Kenneth Moe er ikke redd for å vise at han har et bevisst forhold til litteraturen og dens største temaer: Kjærligheten, ensomheten og ja, faktisk, meningen med livet (som Moe til og med (på et vis) kommer fram til!).

Litteraturen
Rastløs er i stor grad en metatekst i det at den stadig handler både om selve skriveprosessen og om hva litteratur er og skal brukes til, som her på s. 98:

Ens tanker blir først klare når man finner metaforen som med minst mulig tvetydighet favner om det man begjærer: En diamant av en formulering, en stødig bro fra impuls til handling. Det man kaller ‘litteratur’ er kun avfall fra denne prosessen. Jeg har skrevet og skrevet, og ikke kommet noe nærmere. Men litteratur har jeg saktens produsert: En liksom klok setning her, en dum der, noen vittige, en hel masse syting og klaging fra ende til annen. Det oser og syder av kroppsvæsker, av snørr og blod og det som verre er, disse greiene som flyter mellom mennesker. Boken er blitt som en gryte full av dem, og i tillegg har jeg skjøvet deg (en uskyldig) oppi suppa. Alt for at jeg skulle finne noe jeg strengt tatt ikke har funnet! Allikevel er jeg ved godt mot, for en mening med livet skaper man tross alt ikke i en håndvending, og kjærligheten er ikke alle forunt, men noe har jeg da fått til: Noe som kan trykkes og bindes inn, stables på paller, plastes, sendes til butikker og biblioteker, kjøpes eller lånes, gis bort i gave, bæres omkring i vesker og i ryggsekker, nytes på bussen, nytes i sengen, nytes på toalettet (helst der), og så videre.

Refleksjonene i Rastløs minner meg i blant om tekstene til Karl Ove Knausgård.

Refleksjonene i Rastløs minner meg i blant om tekstene til Karl Ove Knausgård. Det kan hende at denne koblingen oppstår fordi Knausgård har vært Moes redaktør, at Knausgård derfor ligger langt framme i hodet. Formuleringer som denne gjør det uansett nærliggende å tro at Kenneth Moe og Karl Ove Knausgård har valgt hverandre:

«En bok er et forsøk på å bli et bedre menneske – eller den er ingenting.» (s. 50)

Gubbe og unggutt
Internettporno, kollektivtilværelsen og snylting på Lånekassen levner lite tvil om at Kenneth er en ung mann, men samtidig oppleves det ofte som om det er en godt voksen mann som er forteller. I tillegg til formuleringer som vitner om et, jeg holdt på å skrive gammelmodig, men mer presist er vel klassisk, litteratursyn, bekymrer Kenneth seg for sykdommer: kreft, allergier, hjerneblødninger og muggsopp. I tillegg er han glad i et rolig og forutsigbart liv og forteller slik om en vane med å steke pannekaker til frokost hver lørdag morgen:

… formuleringer som vitner om et, jeg holdt på å skrive gammelmodig, men mer presist er vel klassisk, litteratursyn …

«Det er dette jeg har å se frem til hele uken, min eneste forutsigbare tilfredsstillelse. […] Denne ene tingen vet jeg at vil gjøre med glad hver gang, hver uke, hver lørdag morgen, uansett hva annet det er som foregår i livet.» (s. 59)

Ensomheten
I tillegg til Karl Ove Knausgård er Tomas Espedal med sine selvbiografiske punktromaner også en (eldre) kollega man kan få i tankene. I Rastløs holder Kenneth seg stort sett på rommet i kollektivet han bor i og vi får innblikk i skittentøy, oppvask og stillesitting og ikke minst ensomhet; ensomheten er en følgesvenn allerede fra første side og er som en slags grunnstein i Kenneths tilværelse:

«Jeg er ensom. – Hva betyr egentlig den tanken? Hva innebærer den? Det er som om den har blitt en holdning, noe jeg bare insisterer på, som et slags holdepunkt i livet, i motsetning til alt annet, som bare renner over meg, lik tykk, seig masse, til jeg har det opp til nesen og ikke får puste. Jeg insisterer: Jeg er ensom. Bare det. Alt enestående og kaotisk ved livet mitt har stivnet til i den abstraksjonen.» (s. 88)

Kenneth Moe er ingen «unnskyld for at jeg finnes»-debutant

Imponerende
Kenneth Moes Rastløs er, i likhet med det faktum at Pelikanen forlag får Vesaas-nominasjon på første forsøk, imponerende og oppsiktsvekkende. Romanen, eller kortroman eller punktroman blir den jo også kalt, sistnevnte er kanskje den mest presise betegnelsen – dette er kortprosatekster som henger sammen i en kort roman (109 sider) – er litteratur med stor L.

Kenneth Moe er ingen «unnskyld for at jeg finnes»-debutant. Han tør, til tross for første bok og ung alder (f. 1987), å kjøre på med metaperspektiver og formuleringer det er fare for at noen kaller pretensiøse i all sin unorskhet, men som iallfall jeg synes er vellykka, faktisk hver eneste gang. Jeg måtte stadig kjempe imot impulsene til å ta bilder av boksidene med mobiltelefonen («Wow! Dette må jeg huske!») og er stolt av at jeg klarte å holde meg til tolv bilder. Uansett om Kenneth Moe får Tarjei Vesaas’ debutantpris 2. april:

Gratulerer med litteraturen, mann.

—-

Litteraturbloggen anmelder debutantene som står på kortlista til Tarjei Vesaas’ debutantpris.

Anmeldelser av Paal Maage Elstads Kun en liten del av universet og Maria Dorothea Schrattenholz’ Atlaspunkt kan leses her og her. Intervju med Maria Navarro Skaranger kan leses her og omtale av Alle utlendinger har lukka gardiner finnes her.

Tarjei Vesaas’ debutantpris blir delt ut 2. april.