Ekte mannfolk skriver ikke dagbok

Til tider hylende morsom, andre ganger ganske så trist, noen ganger opprørende. Fortellingen om Svenhammed grep fatt i meg fra første side.

Boka Svenhammeds journaler engasjerer hele veien og du legger ikke boka fra deg med det første.

Helt fra starten av gjør Svenhammed det klart at dette ikke er noen dagbok: «Bare duster skriver dagbok. Små hestejenter skriver dagbok. Enslige middelaldrende damer skriver dagbok. Tenåringsgutter med ræva sjøltillit skriver dagbok. Jeg er verken det ene eller det andre og definitivt ikke det tredje. Jeg er en mann, er ordentlig mann, og ordentlige menn skriver journaler.»

Jeg håpa at Emilia skulle bli overfalt av Jonny og Magne når hun gikk hjem fra skolen, svennene som tilhørte den teite gjengen hennes. De skulle prøve å voldta henne. Men jeg skulle tilfeldigvis gå forbi og se det hele. Hun skulle skrike, og jeg skulle begynne å løpe. Jeg skulle ta fly-kick i magen på Jonny, knekke kjeven på Magne med kneet. De skulle grine, be meg slutte. Så skulle jeg sparke og spytte på dem og be dem stikke. Jeg skulle hjelpe Emilia på føttene. Hun skulle gråte, gi meg en klem, og jeg skulle holde henne hardt, tørke tårene hennes. Hun skulle be meg love at jeg aldri ville forlate henne. Hun skulle se opp, snufse, og så skulle blikkene våre møtes.

Ikke svensk

Gjennom 33 journaler blir vi nærmere kjent med Svenhammed. Vi får ikke greie på hvor foreldrene kommer fra, men Svenhammed er født og oppvokst i Sverige. Slik ser han på sin identitet:

1. Jeg er født i Sverige, men jeg er ikke svensk.
2. Jeg kan svensk bedre enn svenskene, men jeg er ikke svensk.
3. Svensk er faktisk det eneste språket jeg kan, men jeg er likevel ikke svensk.

Han er altså ikke svensk, og ikke hører han hjemme i foreldrenes hjemland heller. Svenhammed står med beina i to kulturer, og er ikke helt godtatt i noen av dem.

Å ha et rart navn

Det merkelige navnet gjør det ikke bedre. Svenhammed hater navnet sitt. Oppkalt etter Sven på sosialen og faren Mohammed. Faren trodde at et svensklingende navn skulle gi sønnen – og deretter også foreldrene – innpass i det svenske samfunnet. Men det holder ikke med et (halvt) svensk navn for å bli svensk.

Følelsen av å være utenfor og ikke passe inn er han ikke alene om. Bestevennen Chino er latino og blir heller ikke regna som svensk. Venninna Mel derimot er «helsvensk»,

Svenhammed, Chino og Mel finner hverandre som de noe skadeskutte ungdommene de er og de holder sammen fra de blir kjent som barn og opp gjennom tenårene. Faren til Svenhammed er til tider svært voldelig og slår begge sine sønner helseløse. Den tafatte moren er bare et taust vitne til det hele og gjør ingenting for å stoppe volden. Mel sliter med en alkoholisert mamma.

Fordommer og forelskelse

Det er ingen skjønnmaling i Svenhammeds beskrivelser av sine omgivelser, og han er heller ikke fri for fordommer. Da han begynner på ungdomsskolen, møter han elever fra «den andre siden», det vil si der hvor de rike familiene bor. Dette er de «etnisk svenske» familiene, og det er lite smigrende beskrivelser av dem.

Allikevel forelsker Svenhammed seg hodestups i den vakre Emilia. Hun er også fra «den andre siden», og med det uoppnåelig. Sammen med Chino starter Svenhammed en småkriminell løpebane, ved å selge sprit og sigaretter for sin fetter. Blant dem han selger til er Emilia, men det gir ham ikke innpass hos henne. I dagdrømmene derimot…

Bokas forfatter, Zulmir Bečević, har selv røtter i to kulturer. Han er født i Bosnia og flyktet ti år gammel til Sverige. Dette er hans andre bok. Det er Don Martin som står for den utmerkede oversettelsen til norsk.