Abonner på nettstedet via epost

Oppgi din epost-adresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via epost.


Anmeldelse Mari Ulset

Published on november 15th, 2016 | by ranveigj

0

En behagelig ukultur

Mari Ulset skriver fint, men noe forutsigbart om ubehaget i middelklassekulturen.

Tekst: Ranveig Stende Johnsen/Foto: Helge Skodvin

InnbundetSlik lever vi her føyer seg inn i en rekke utgivelser denne høsten som tar for seg ensomheten på toppen av behovspyramiden, om den øvre middelklassekvinnen og hennes indre tomhet. Det er lett å avfeie disse romankarakterene som overfladiske, det finnes dessuten viktigere ting å skrive om, kan man kanskje tenke. Men Slik lever vi her peker nettopp på det den lover i tittelen. Dette er følelser som mange norske romanlesere hanskes med hver dag. Derfor er det synd at Mari Ulset ikke tar følelsene til hovedpersonen sin mer på alvor.

Nesten perfekt
Slik lever vi her er fortellingen om Åshild, en tilsynelatende lykkelig fysioterapeut i slutten av trettiårene, godt gift, med to barn og et velstelt hus i et akseptabelt strøk i Oslo. Åshilds mann gjør det bra i den vaklende oljebransjen, barna gjør det greit på skolen og Åshild har en jobb hun synes er meningsfull. I prinsippet. På overflaten. Under Åshilds overflate ulmer følelser av tomhet og meningsløshet, følelser som hun selv ikke er i stand til å reflektere over uten å ty til floskler som «barna suger livskraften ut av meg», og «man må ta vare på seg selv for å kunne ta vare på andre». Åshild og mannen hennes er i ferd med å ferdigstille huset, deres felles kjærlighetsprosjekt, med en ny steinlagt innkjørsel. De polske arbeiderne dukker opp, og Åshild kjenner på ubehaget mellom «oss» og «dem». I stedet for å reflektere over ujevnhetene, inntar Åshild sin etter hvert så vante rolle som offer, og fortellerstemmens lite fordekte forakt for Åshilds småborgerlighet kommer til syne:

Hun skammet seg over forutinntattheten sin. Likte ikke når det ble slik. Trodde hun var menneskekjenner, men likevel, det var alltid en liten følelse som lå og gnaget, av at hun, at de, kunne komme til å bli lurt. At de var lettlurte. Hun så ut på arbeiderne mens hun blåste på kaffen, mellom pottene med krydderplanter og Aalto-vasen, uten at de skulle få øye på henne.

Åshilds voyeurisme blir til handling, og hun innleder et seksuelt forhold til den ene arbeideren, Darius. Forholdets maktstruktur er åpenbart skeiv, og Åshild nyter det. Hun tenker på Darius som nesten dyrisk, vill etter å tilfredsstille henne. Etter hvert som Darius også viser seg sårbar og følsom, snur Åshild 180 grader og inntar igjen offerrollen. Kanskje han er voldelig? Vil han true henne hvis hun avslutter forholdet? Hva er egentlig denne fyren ute etter?

Vi hadde fint klart litt mer motstand, vi hadde tålt at Åshild faktisk var litt snill og litt smart, samtidig som hun er fordomsfull og selvopptatt.

Klisjéen i klisjéen
Jeg får følelsen av at forfatteren undervurderer sin egen hovedperson ved å gjøre henne såpass klisjéfylt som hun er med sine spa-behandlinger og interiørblogger. Åshild forblir en usympatisk narsissist med et begrenset følelsespekter. Hun er først og fremst opptatt av interiør, overflate og finish. Og når forfatteren undervurderer sin egen hovedperson slik, undervurderer hun også leseren.

Vi hadde fint klart litt mer motstand, vi hadde tålt at Åshild faktisk var litt snill og litt smart, samtidig som hun er fordomsfull og selvopptatt. Ved å gjøre Åshild til en forutsigbar karakter, klarer ikke forfatteren selv å unngå å skrive klisjéfylt. Det er helt klart sider ved Åshild man kan kjenne seg igjen i, som tanker om å ville gjøre godt. Men hun snakker seg selv ut av disse gode idéene, for eksempel å koke suppe til tiggerkona ved T-banen, ved å lulle seg inn i en behagelig forestilling om at hun har fortjent alt det hun har, mens tiggerkona sikkert har fortjent å ha det slik. Dette er livsløgnen alle som lever i overflod er nødt til å holde fast ved. Og denne selvrettferdigheten, denne behagelige ukulturen, klarer Ulset å løfte frem i romanen. Jeg skulle bare ønske at hun hadde gjort Åshild litt lettere å like, slik at det hadde blitt litt vanskeligere å avskrive henne. Gjort henne mindre platt og forutsigbar.

Noen passasjer bryter likevel opp, og det blir tydelig at Åshild har et talent for det estetiske, særlig i møte med naturen lar forfatteren henne reflektere over det hun ser og opplever som ekte. Her skriver Ulset vakkert. Når hun klarer å unngå klisjéene i klisjéen Åshild.

Mari UlsetUbehaget i kulturen
Så hva er det egentlig som plager disse øvre middelklasse-kvinnene? Som «tvinger» dem ut i avmakten og utroskapen? Har Nora gått tilbake til Helmer og fylt opp tomrommet med designermøbler og jenteturer? Samtidslitteraturen har en stund vært preget av menn som ikke finner seg helt til rette i manns- og farsrollen. Men den har også handlet om kvinner som ikke finner seg til rette i kvinne- og morsrollen. Mennene føler at de må være myke og harde på samme tid, kvinnene skal både være suksessfulle  i arbeidslivet og perfekte husmødre. De kan ikke se til foreldregenerasjonen for hjelp, og generasjonen etter dem fnyser av hele problematikken. Altså handler det om en generasjon nordmenn  som sliter med å finne seg til rette i de nye, komplekse kjønnsrollene, og som fortsatt leter etter tilfredstillelse i materiell vekst.

Hun setter søkelys på fordommer omkring østeuropeiske kroppsarbeidere som jeg tror mange ikke vil innrømme at de har kjent på selv.

Det var ikke kaoset som fulgte med, hun ønsket seg, og det var heller ikke fordi hun kjedet seg, det hadde bare oppstått en forventning i henne om at det hele tiden skulle skje noe nytt, noe annet, noe som kunne overgå det som sist skjedde, Hva var det, tenkte Åshild, å håpe på verdens undergang bare for at noe skulle skje?

Sigmund Freud skriver i 1929 den kulturfilosofiske avhandlingen Ubehaget i kulturen, hvor dødsdriften likestilles med den allerede etablerte seksualdriften eller livsdriften. Konflikten mellom samfunn og individ er uløselig, den er grunnleggende utilfredsstillende for mennesket, hevdet Freud her. Individet er tvunget til å undertrykke sine naturlige drifter, noe nevrotiske mennesker ikke klarer å takle. Aggresjonen som oppstår på bakgrunn av denne undertrykkingen er i konflikt med det kulturelle fellesskapet. Ubehaget i kulturen oppstår altså når mennesket må legge begrensninger på egen seksualdrift og på egen aggresjon. Er det nettopp dette som rir Åshild? At hun stadig må legge lokk på sine egne naturlige drifter, at hun må være snill pike, enda alt hun vil er å være slem? Er forholdet til Darius et utrykk for dødsdriften, en måte å ta livet av det overfladiske livet hun føler seg fanget av? Slik lever vi her kan leses som en beskrivelse av en generasjon som føler seg fanget i liv de ikke orker leve fordi de befinner seg for langt unna menneskets naturtilstand.

«En av dem»
Ulset ser dette, hun har tatt det alvorlig nok til at hun har skrevet en roman om det. Likevel skulle jeg ønske hun hadde tatt sin egen hovedperson såpass på alvor at hun hadde utstyrt henne med et intellekt og et følelsesliv som var i stand til å grunne mer over hvorfor hun er som hun er, kanskje til og med gjøre henne i stand til å endre seg. Det ville nødvendigvis endre romanens «sluttpoeng» som jeg oppfatter dit hen at vi er ofre for vår egen materialistiske kultur, at vi er blindet av vår egen selvrettferdighet. Det er vel og bra, men det bringer ikke egentlig noe nytt til bordet.

Ulset treffer imidlertid innimellom. Ubehaget Åshild kjenner på når hun møter det ukjente er mulig å kjenne seg igjen i. Hun setter søkelys på fordommer omkring østeuropeiske kroppsarbeidere som jeg tror mange ikke vil innrømme at de har kjent på selv. Men Åshilds karakter tipper snart over til å bli så usympatisk at det er lett for oss å avskrive henne som «en av dem». Damene som bryr seg mer om hvordan ting ser ut, enn hvordan ting er. Og så slipper vi å tenke at hun er oss likevel, og det er egentlig litt synd.

 

Print Friendly

Tags: , , , , ,


About the Author



Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Back to Top ↑