Et Oslo vi helst vil glemme

Klakkens nyeste utgivelse er et jordnært og engasjerende langdikt som lever tett opp til roman-formen. Dette er en fortelling fra det fortrengte Oslo.

Foto: Wikimedia og Flamme forlag

I Skriv ferdig boka om livet ditt har Linda Klakken skrevet et langt dikt som kan leses som en poetisk kort-roman. Teksten bærer stemmen til Adam, en nesten voksen gutt som vokser opp i åttende etasje, to rom og kjøkken, med seks kropper strødd på madrasser på stuegulvet. Sammen med ham møter vi et Oslo vi helst vil glemme at finnes.

gå etter nyerene
kjæl med høyre
slå med venstre
til klokka ringer
venstre venstre høyre uppercut
sorgen renner ut av nesa på meg
det slutter ikke å blø
det finns et rom inni meg
som jeg aldri har besøkt

Lettlest og poetisk nerve

Teksten som kom fra Klakkens fingre har blitt til nerve og blod, et liv som oppleves i umiddelbar nærhet til leseren. Adam skriver sitt liv, i en rytme som kan minne om den i trinnene han tar når han bokser. En rytme man også kan overføre til hans liv i sin helhet. Linjene som favner sidene er korte, insisterende, brutale og vakre om hverandre.

hver dag står jeg opp
og går i min egen begravelse

De dagsligdagse, men likevel så poetiske, beskrivelsene  skaper en nær og svært levende Adam. Gjennom ham kommer vi også nær hans familie, deres drømmer og deres strev. I likhet med Adam er disse menneskene fulle av liv. Dette er mennesker du kommer til å kjenne deg igjen i, og som du vet du har sett der du bor. Plutselig er ikke det ikke et dikt du leser lenger. Det er en rytme fra ditt eget liv. Utøya, naboen, den gamle mannen som ikke sier takk når du gir ham plassen din, men ber deg fjerne deg helt. Anbefales for alle som vil lese litt og leve mens man leser.

Jeg skriver dette på baksida av en kinobillett
hvor blir dagene av
spør lille søstera mi
hun sitter på gulvet
og leker med teposene
akkurat dette øyeblikket
skal forsvinne den jeg er nå
skal forsvinne
siet hennes
skal forsvinne
alt oppløses og forvitrer
foran øynene mine
jeg kan ikke skrive det
fingrene vil ikke skrive det
men jeg skriver det likevel
og det er ingenting jeg kan gjøre for å stoppe det