Faen ta skjebnen av John Green

«Kreftbøker suger»,  sier Hazel.  Hun ligner på Natalie Portman etter tusenårsskiftet, elsker America’s Next Top Model, den ukjente forfatteren Peter von Houten og kanskje Gus.

Hazel har kreft og tilbringer mye av tiden på sykehus eller i støttegrupper for kreftpasienter. Hun går på litteraturforelesninger når hun orker med surstoff-flasker på ryggen, leser bøker og ligger i sengen. Dødsdommen kom for tre år siden og hun lever på lånt tid.

Vennene sine møter hun av og til, men det er blitt så rart. De vet ikke helt hva de skal si. Hazel tror de ønsker å hjelpe henne gjennom kreften. Det de ikke vet, er at det ikke finnes noe gjennom.

Hazel <3 Guz

Hazel vet at hun er grunnen til at alle rundt henne har det vondt. Det er vanskelig å overhøre moren som hulker over at når Hazel dør, vil hun ikke lenger være mamma. Foreldrenes bekymrete, lavmælte samtaler  som ikke er ment for Hazels ører, men som hun allikvel får med seg.

Derfor er det å bli kjæreste med Gus – verdens vakreste mann, han med de fineste øynene, fineste hendene, de fineste alt – rett og slett alt for egoistisk. Spesielt ettersom hans  forrige kjæreste også døde av kreft.  Hazel kan umulig utsette Gus for den sorgen, selv om han er poetisk, intellektuell, er tidligere kreftpasient og har utente sigaretter mellom leppene som metafor: «Du stikker det som dreper rett inn i kjeften, men du gir det ikke makt til å drepe».

Time Magazine

Dette er en bok om kreft uten å være den kjipe, triste, dystre kreftboka Hazel mener suger. Den er en hyllest til livet og en påminnelse om å leve i øyeblikket. Dette er en bok du aldri vil skal ta slutt, kanskje aller mest fordi du vet at livet alltid har en avslutning, for noen tidligere enn andre.

Faen ta skjebnen er den første ungdomsboken noensinne som har blitt kåret til årets beste roman av Time Magazine. Originaltittelen The fault in our stars henspeiler på et Shakespeare sitat:

«The fault, dear Brutus, is not in our stars,

But in ourselves, that we are underlings»