Fortelling som hugger i hjertet

Mystikk, melankoli og omsorgssvikt preger romanen som sies å være Neil Gaimans mest personlige. Den sortkledde, rufsete og laidback elegante briten har fengslet mange med sine fantastiske fortellinger.

Søndag 25. og mandag 26. mai var Neil Gaiman i Oslo. Køer for å få møte forfatteren krøp frem utenfor  Outland, Ark Egertorget og Rockefeller. Om du spør en fan (denne mannen har fans på samme måte som rockestjerner har det) hva du bør lese av ham, vil svarene mest sannsynlig være Sandman-serien, American Gods (2001) eller Coraline (2002). Jeg har vært en av dem som har svart dette, men nylig leste jeg en bok som trumfer disse.  Det er et verk jeg ønsker alle kunne lese. En tekst båret frem av emosjonelt mørke og klokskap.

Det er et verk jeg ønsker alle kunne lese. En tekst båret frem av emosjonelt mørke og klokskap.

Neil Gaiman på Scream Awards 2007. Foto: pinguino k

Veien inn i  fortiden
Noen litteratur-skribenter har uttalt at det er mye som tyder på at Havet i enden av veien (2013) er Gaimans mest personlige verk. Følelsen av personlig nærhet er tilstede fra første side. Med fortelleren kjører vi de snirklete veiene i Sussex. Han har akkurat gjort seg ferdig med sine forpliktelser i en begravelse. Nå kjører han tilsynelatende rundt på måfå.

Han havner ved et hus der tre generasjoner Hempstock-kvinner bor, et hus som betød mye i hans barndom og som nå kaller ham tilbake til seg. En av kvinnene der inne har gitt ham melk å drikke, en annen hevder å ha sett the Big Bang.

Den tredje er Lettie: den fire år eldre jenta som den gangen for lenge siden skulle bli den viktigste personen for ham. I tomta omkring Hempstock-huset  ligger andedammen som egentlig er et hav. Der finner vi også historien om hva som skjedde da fortelleren og Letti kjempet mot mørkets krefter akkurat der, en gang da de begge var barn.

 

Havet i enden av veien går samme vei som Coraline, men tramper hardere ned i følelsesvevet for å få gammelt smuss opp.

 

I et intervju med NRK svarer Gaiman følgende på et leser-spørsmål om hvem av sine egne karakterer han ville møte: «Hvis jeg kunne møte noen av dem, ville jeg møtt Lettie Hempstock fra Havet i enden av veien. Fordi hun er snill.»

Svikene
Det mest markante temaet i Havet i enden av veien er hovedkarakterens alene-tilværelse. Familien hverken vil eller kan forstå ham. De svikter når det gjelder. Hvordan kan en gutt bli så forlatt av sin familie som fortelleren blir? Midt blant fascinerende og skremmende magi er det denne tyngden av ensomhet som preger den syv år gamle guttens liv mest.

Hva skjer når alt forandres og de du stoler på ikke er der for deg? Hvem kan du stole på nå? Hvem veileder deg ut av uføret? For meg gikk tankene ikke bare til barndommens gater, men også til det journalistiske arbeidet Gaiman har delt fra Syria-flyktningenes leirer i Jordan.

Spurte han flyktningene der hvem det var som bombet huset deres, hvem som var deres fiende, hvem som var venn, hvem som gjorde det onde, var det stadig det samme svaret: Det var så mange. I Havet i enden av veien er det også et mylder av fiender, men her er det heldigvis tilført tre magiske hjelpere som tar tak og drar deg ut av uføret: trekløveret Hempstock.

Den mørke, bedagelige briten
Køene i hovedstaden var der av begeistring for en mann som tok seg tid til alle som kom frem til ham. Som ga komplimenter og ektefølt interesse. Den forfriskende og bedagelige følelsen av nærvær er noe man ikke ser like mye av i hans bøker. Følelser og frykt blir skummelt gjennom fantasien, den blir gjort underjordisk.

Havet i enden av veien går samme vei som Coraline, men tramper hardere ned i følelsesvevet for å få gammelt smuss opp. Det er noe personlig her, et eget mørke, som må opp fra det skjulte. For som Gaiman fortalte fra sin stol mandag kveld, på Rockefeller: Med Havet i enden av veien gikk han inn i det dypeste mørke, og ble der. Når han så måtte opp for å trekke luft, skrev han på Heldigvis hadde jeg melka (2013) (som forresten er en fryd om du trenger akkurat det: å puste, geipe og flire litt av verdensknotet).

Havet i enden av veien er for ungdom og voksne som liker fortellinger som hugger i hjertet, samtidig som de tar deg til månen. Lettlest og krevende på samme tid.

Lån romanen her.

Les Gaimans artikkel om besøket i flyktningeleiren i Jordan her.