Gripende debut

I en tid hvor isolasjon og selvmordsstatistikk diskuteres, er denne boka en berikende og høyaktuell utgivelse.

Tekst: Bodil Aga Aandstad/Foto: Moment studio

Vikram Kolmannskog er utdannet gestaltterapaut. Han har en doktorgrad i rettsosiologi, er skribent og har blant annet vært juridisk rådgiver for Flyktningehjelpen.

I hans debutbok Den tomme stolen – fortellinger fra gestaltterapi får leseren fortellinger og faglitteratur om hverandre. Boken er bygd opp slik at den enkelte fortelling fra terapirommet etterfølges av fagbolker. Fortellingene tar utgangspunkt i terapisituasjoner, og Kolmannskog tar i bruk jeg-formen når han skriver. Dette gjør at han setter et dokumentarisk premiss for fortellingene, som er fritt gjenfortalt fra reelle situasjoner og pasientmøter.

Fortellerstilen er skjønnlitterær, men selv om historiene har reelle faktaforløp, har forfatteren fortalt at disse ikke er case-studier. Tittelen viser til metoden “stolarbeid”, der en pasient utforsker forskjellige sider av seg selv, fantasireiser, scenarioer med andre personer, eller annet som er relevant for terapiarbeidet. Stolarbeidet fungerer som en rød tråd gjennom alle fortellingene, men den mest tydelige tråden er terapeuten selv.

Når Kolmannskog beskriver møtene med sine pasienter, er det med en ydmykhet og faglig kompetanse som besnærer.

Den ydmyke behandler
Når Kolmannskog beskriver møtene med sine pasienter, er det med en ydmykhet og faglig kompetanse som besnærer. Det er ikke bare pasientens refleksjoner og problemer som dukker opp, men også terapeutens. I fortellingene møter vi en oppriktig forteller som evner å se hvor han som fagperson kommer til kort, og hvilke forbedringer som kan gjøres.

En av historiene som rører meg som leser er den om Jonny,  som Kolmannskog besøker i fengselet. Jonny snakker mye, og er overveldende. Det er som han har bygd en mur av prat for at ingen skal kunne nå inn til ham. Først da Kolmannskog tar i bruk en oppmerksomhetsøvelse begynner fokuset å forandre seg, og Jonny blir mer tilgjengelig for veiledning.

«Plutselig er det stille noen sekunder. Min første innskytelse er at jeg må benytte anledningen til å få sagt noe om denne polariseringen mellom oss, få inn noen kloke ord, men så venter jeg litt. Det er allerede noe som skjer i stillheten her. Jonny synker litt sammen.
«Jeg har ikke fortalt deg om isolasjonen. Jeg fikk assosiasjoner til den nå, da du sa helt til stede, kanskje.»
«Vil du fortelle litt mer?»
«Det er noen år siden. Det varte fire måneder. Jeg satt i varetekt. Jeg hadde noen kvadratmeter. Vinduene var dekket til av persienner, men slik at jeg kunne vite om det var mørkt eller lyst ute, ikke mer.  Jeg fikk en time lufting per dag.»
Andre sperret ham inne, han lagde sine egne murer. Selvfølgelig er det en grunn til at han har sin mur, til at han holder andre mennesker og sanseinntrykk ute og kroppslige fornemmelser og følelser tilbake. Og så slår det meg med klarhet og tristhet: Jeg har vært nok en person som har forsøkt å endre på ham. Jeg har forsøkt å bryte gjennom hans mur, lure meg inn uten hans tillatelse, forsøkt å få ham til å snakke mindre, sanse, kjenne og føle mer. Jeg vil beklage, men det er kanskje mer mitt behov enn hans. Jeg fortsetter heller å lytte.
«Når vi gikk gjennom korridoren på vei ut til luftegården, kunne jeg høre gråt og skrik fra voksne menn i nabocellene. Voksne menn hulket som barn, Vikram.»
Han sier navnet mitt, og jeg er her sammen med Jonny. Jeg svelger.
«Det hendte at fengselsbetjentene forsøkte å få i gang en samtale med meg på vei gjennom korridoren og i luftegården – følge opp et mål om å motvirke negative følger av isolasjon. Jeg snakket, jeg, men ikke om det som betydde noe. De var jo mine fangevoktere. Jeg har ikke snakket med noen om dette, ikke ordentlig. Jeg kan jo ikke bekymre kona og de utenfor heller.»
En mur ikke bare for å beskytte seg selv, men også dem rundt ham.
«Voksne menn, hulket som barn, Vikram», gjentar han. » ( s.116)

Pasientenes historier belyser ikke bare ulike terapeutiske tilnærminger, men er også bidrag til å vise hvordan Kolmannskogs hverdag som terapeut er, hvordan han utvikles som fagperson og medmenneske.

Vond lesning

Mange av fortellingene griper hardt om hjerterota. Å lese om overgrep, menneskers fordømmelse av hverandre, og hvordan man blir ekskludert fordi man er annerledes er vondt. Kolmannskogs personlige fortellerteknikk gjør det lett å leve seg inn i skjebnene han møter.

Noen steder kommer det tydelig frem hvordan han jobber, blant annet at han ser sine pasienter ved å speile dem:

 “Jeg legger merke til at du ser ut av vinduet.”
  “Ja. Jeg vil ikke se på deg og bli sett på. Da kommer klumpen.”
“OK. Jeg kan også se ut av vinduet.”
Det snør. Stille. Så ser jeg, fra øyekroken, noen tårer i øynene hennes.
“Vi må ikke snakke om tårene”, sier hun.
“Ok”, sier jeg.
  Utenfor faller snøen sakte og i store flak og dekker treet og alt annet. Nina ser vel ikke snøen og treet. 

  (s. 166)

Som leser tar jeg meg selv i å ønske å se andre mennesker på samme måte, å kunne lytte til andre og bekrefte dem slik han gjør i disse fortellingene. Kan vi, som mennesker, bli bedre på å speile hverandre i hverdagen? Ikke bare som en bevisst teknikk på stevnemøter eller jobbintervju, men for å se menneskene vi bryr oss om?

Jeg tror de fleste som leser denne boken vil få lyst til å bli møtt og sett av en terapeut som Kolmannskog.

Jeg tror de fleste som leser denne boken vil få lyst til å bli møtt og sett av en terapeut som Kolmannskog. Det vil heller ikke forundre meg om noen av dem også blir like fascinert som undertegnede ble. Boken bærer mange eksempel på hvordan nærvær og å bli sett er viktig i terapien.

Overgrep og kreft
Kolmannskog bruker noen sider etter hver fortelling til å skrive om metoder og begreper i gestaltterapi, alt sett i lys av fortellingen vi nettopp leste. Faget er ikke lett, og tidvis tar det tid å virkelig forstå. Forlaget presenterer boken som en som kan brukes i undervisningsøyemed, og til det er sammenhengen mellom fortelling og fakta ypperlig.

Mye av det Kolmannskog tar for seg vil være tankevekkere for de fleste av oss. Et eksempel er når Kolmannskog refererer til en medisinsk artikkel som peker på en mulig sammenheng mellom overgrep og kreft. Han tar utgangspunkt i en artikkel av Eberhard-Gran, Schei & Eskild: Somatic Symptoms and Diseases are more Common in Women Exposed to Violence, publisert i Journal of General Medicine i 2007 og skriver:

“Flere studier har vist sammenhenger mellom å ha vært utsatt for overgrep og dårligere psykisk helse. Nå har vi også en rekke studier som viser at overgrepsutsatte har høyere forekomst av fysiske sykdommer enn andre. En norsk studie fra 2007 undersøkte vold og sykdom blant kvinner i alderen 18 til 40 år. Av de som hadde vært utsatt for fysisk vold, var forekomsten av sykdommer betydelig høyere enn hos normalbefolkningen. Blant de som også hadde opplevd seksuell vold, var det enda høyere forekomst. Sykdommene inkluderte astma, migrene, diabetes og kreft. Ifølge denne og lignende studier kan dette skyldes stress og andre vanlige reaksjoner og tilpasninger etter overgrep som bidrar til en økt sårbarhet for sykdomsutvikling.” (s. 169)

Lese, lære, leve
Vi leser av ulike grunner. Noen bøker leser vi for å lære noe, andre for å underholdes eller for å forsvinne inn i en annen verden. Den tomme stolen… byr på en opplevelse som beriker leseren på flere nivå. Ikke bare beveger du deg inn i andre menneskers liv, men du har også muligheten til å lære om terapi, og dermed også en god del om deg selv.

Noen har sammenlignet Kolmannskog med Irvin D. Yalom, og det er berettiget på flere vis. Evnen til å levendegjøre terapi og metodikk for den jevne leser er en av dem. Fokuset på møtene mellom terapeut og pasient og hvordan partene lærer av hverandre er en annen.  Sist, men ikke minst; denne boken kan brukes til både organisert og hverdagslig læring.  

Om jeg skal lete etter en negativ nål i den høystakken av alt som er bra i denne boka, er det at fagdelene faktisk kunne vært mer inngående. Noen ganger føles det som de ikke går nok i dybden. Om boka kommer i digitalt format, håper jeg alle fotnotene blir inkludert som lenker, da dette gir en unik sjanse til å lære enda mer. 

Det burde skrives flere bøker av denne typen.

Det burde skrives flere bøker av denne typen.  Noen av mine favorittbøker er fiksjoner basert på terapihandlinger, deriblant Når Kaninen Hyler av Truddi Chase og Da Nietzsche gråt av nevnte Irvin D. Yalom. Det er meg en gåte at ikke flere slike bøker løftes frem. Er det mitt blikk som er sløvt, eller er det for få av disse bøkene? Våger vi ikke lese dem? Eller er det for få som evner å skrive dem?

Vikram Kolmannskog er en dyktig forfatter som flott sjonglerer fakta og det skjønnlitterære i sin bokdebut. Det er nok ikke bare jeg som blir skuffet hvis han gir seg etter dette, så min uforbeholdne oppfordring er: Skriv mer!