Ikke gjør som mora di sier

Danske, morsomme misforståelser minner om norske, tragiske komedier.

Min mor siger (2012) av Stine Pilgaard er en feelgood-roman om minner, knuste hjerter og insisterende mødre. Romanen begynner med situasjonen alle i tjueårene frykter: å måtte flytte hjem igjen. Etter å ha blitt dumpet av kjæresten og ikke komme noen vei med masteroppgaven, må jeg-personen flytte hjem til far og tilbringe en god del mer tid med sine fraskilte foreldre enn det som kanskje er godt for familieforholdet. Faren vet ikke helt hva han skal si for å trøste og stiller opp med vin og musikk, mens moren begynner å leke kirsten giftekniv.

«Min mor sukker og siger at man jo alltid elsker sine børn, uansett hvordan de er. Jeg siger at den slags udsagn er forbeholdt mødre til kriminelle og narkomaner. Hun siger at rygning også er en form for narkomani.»

 En sympatisk lystløgner 

Mye av humoren i romanen kommer av at familien og eks-kjæresteparet snakker over og forbi hverandre hele tiden. Pilgaard er dyktig til å skrive dialog og la små kommentarer og misforståelser stå i kontrast til hverandre. Dialogen er på ingen måte realistisk, men rik på overdrivelser og karikaturer. Hovedpersonen er en lystløgner med mangel på selvinnsikt, men Pilgaard har likevel klart å gjøre henne sympatisk.

«når jeg lyver, er det sjældent for at undgå ubehageligheter, jeg opfatter det snarere som en forpligtigelse»

Minner lagret i kroppen

Romanen har imidlertid også en helt annen side, som viser at Pilgaard behersker mer enn å skrive vittige dialoger. Tolv av bokens kapitler heter «Monologer fra en søhest». Det er tekster hvor jeg-personen får snakke og la tankene flyte fritt. Hun ser for seg at minner lagres fysisk i kroppen og beskriver underfundig og poetisk hvordan minnene av lukten til tidligere forelskelser sitter i nesen, bildene av smilene deres er lagret på netthinnen og de største kjærlighetssorgene bor dypt inne i hjertet:

Inne i hjertet er der en bygning, et støvet museum af knuste hjerter og fortidige forelskelser

Ønsket om å leve litt mer

Romanen minner om to andre gode debuter som begge vant av Tarjei Vesaas debutantpris. Den ene er Kjersti Annesdatter Skomsvolds Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, der den ensomme Mathea Martinsen ved slutten av livet ønsker å leve enda litt mer. Hun går ut av leiligheten for å møte folk. Hun havner i flere hverdagslige situasjoner som blir store prøvelser, som for eksempel det å delta på dugnad og å be om pose på matbutikken. Hennes tanker om verden rundt er underfundige og morsomme, akkurat som jeg-personen hos Stine Pilgaard.

Manisk og livsglad

Den andre boken som ligner Pilgaard sin debut er Gine Cornelia Pedersens roman Null. Romanen handler om en ung, manisk jente som lever helt på kanten av samfunnet. Hun er lykkelig med store ambisjoner i det ene øyeblikket, for så i det neste å være innlagt på psykiatrisk institusjon uten håp for fremtiden i det neste. Hovedpersonen sier det hun vil og gjør det hun vil, noe som skaper mye spenning og mange morsomme situasjoner. I tillegg blir jeg-personen ofte offer for sin egen selvfremstilling, en fremstilling som leseren forstår ikke alltid stemmer med virkeligheten.

Beskrivelsene er alltid direkte og språket konkret. Romanen er strukturert som en lang oppramsende tekst hvor nesten hver setning begynner med «jeg». Alt i teksten skjer her og nå, noe som får frem hovedpersonens enorme tempo og energi. Pedersen er i likhet med Pilgaard dyktig til å skrive humoristisk dialog og jeg-personene i Min mor siger og i Null har til felles at de har mye selvtillit og lite selvinnsikt.

Min mor siger har ifølge det danske forlaget Rosinante blitt solgt for oversettelse i Norge, men enn så lenge kan du lese og låne den danske utgaven hos Deichman.