Inne i skogen, inne i mørket

Er livet annerledes i byen enn på landet? Oppfører vi oss annerledes når vi lever blant få mennesker? Har dette å gjøre med at vi er mer synlig på bygda enn i storbyen, eller sitter alt dette i hodet hos den som blir sett eller tror hun blir sett?

Foto: Susanne Horn, portrett av forfatter Ida Hegazi Høyer.

Disse spørsmålene surrer rundt i hodet mitt etter å ha lest Under verden av Ida Hegazi Høyer. Under verden er hennes første bok. Jeg brukte tid på å komme inn i denne teksten, men da jeg først fikk grepet på den, ble jeg sittende der og ville ikke noe annet enn å lese. Boktittelen hadde ligget som en påminnelse ved pulten min på jobben ganske lenge, før jeg tok en tur langs hyllene og fant fram et eksemplar. Det tok litt tid før jeg husket hvorfor jeg i det hele tatt hadde notert den ned. Det burde egentlig være innlysende for meg: Det var temaet skog som var det avgjørende.

Setningene gir inntrykk av at fortellerstemmen gjør sitt ytterste for å være ærlig mot meg som leser.

Skog

Skog har jeg skrevet om tidligere og vil helt sikkert skrive om igjen. Det var stikkordet den gang jeg ble tipset om diktsamlingen Glenne av Terje Tørrisplass og jaktet på andre bøker om skog.

Les omtalen av diktsamlingen Glenne her: http://blogg.deichman.no/litteratur/book_reviews/ute-dikt-skogs-dikt/

Høyer har et spesielt språk. Setningene er korte og tar ofte forbehold. De gir inntrykk av at fortellerstemmen gjør sitt ytterste for å være ærlig mot meg som leser. De gir meg assosiasjoner til lyrikk, men kanskje er det bare lengden på setningene og den sammmenhengen hjernen min har laget til nevnte diktsamling som spiller meg et puss. Likevel, det er noe tiltalende ved de bildene hun skaper:

Det er utmattende ved siden av et speilblankt vann å høre stemmene fra bykjernen. Både i juli og november, til fest eller til hverdags.  Det finnes ingen essens i elitistisk humor langsmed et jorde hvor det kanskje står en elg og gomler, eller kanskje ligger brakk, en ensom jordflekk, der skyller i seg frost. Kan hende. (side 147)

Å være tilstede

Høyers fortelling er lagt til Aurskog-Høland, til et lite sted med noen butikker, en pub, en skole og en Cubus-filial, hvor jeg-personen jobber. Jeg kjenner likevel at det ikke er så viktig at dette foregår et navngitt sted. Det er stemingen på stedet, stemingen i skogen som gjelder. Stemningen beskrevet og opplevd gjennom frosten som kommer sakte gjennom veggene i den lille hytta, men kanskje ennå mer lukta av råttent løv og kald dugg.

Det går an å høre noe annet bak babbelet. Prøv, bare prøv, å se i skogen, så lunefull og tett, om det finnes et annet avtrykk der, en forhistorisk varme. Noen ganger dekkes greinene av visakort og kleshengere. Andre ganger finnes det bare én bokstav. Hver rot, en kodeløs rebus. (side 84)

«Under verden» er en fortelling om hvor viktig det er å holde ut, å klore seg fast.

Regnet lager en elv gjennom området rundt hytta og når det trekker seg tilbake, avdekkes årtiers arv av forlengst brukte gjenstander, verktøy, gulnede aviser og annet som kan knyttes til menneskene som bodde her tidligere. Over alt dette henger en eim av forråtnelse, forgjengelighet og glemsel.

Kanskje høres ikke dette spesielt lystig ut, men fasinerende er det utvilsomt. Under verden er en fortelling om hvor viktig det er å holde ut, å klore seg fast. Det er en bok som holder seg lenge, både i hodet og i kroppen.