Knust suppe av Jenny Valentine

Tittelen «Knust suppe» viser til en episode i romanen. Det er Stroma, ei jente på omkring seks år, som bruker det uvanlige uttrykket «knust suppe» om en frokost hun har mistet i gulvet.  På et dypere plan beskriver tittelen «Knust suppe» det knuste familielivet til Stroma og storesøsteren hennes,  Rowan.

Sørgelig start
Familien er gått i oppløsning etter at storebroren Jack døde for over to år siden. Faren har flyttet ut og moren er fremdeles sengeliggende med depresjon. Derfor må Rowan, datteren på 15 år, ta ansvaret for både mor og lillesøster Stroma.

«Det er vanskelig å venne øynene til noe som er mørkt der det skulle ha vært lyst. Det var som å se på et dyphavsvesen eller en sopp, helt til jeg så at det var en åpen munn, og at jeg holdt det opp ned.»

Rett på sak
Fortellerpersonen Rowan sier selv at hun ikke er lært opp til å pynte på ting. At språket er rett på sak gjør teksten ærlig og fri for sentimentalitet. Boka er sterk og til tider brutal. Som når moren bryter sammen og Rowan må forholde seg til ting en femtenåring helst burde slippe.

Nye biter
Men det er håp i den andre enden. Ut av denne knuste suppa dukker det nemlig opp noen spor eller biter etter avdøde Jack. Det starter med at en fremmed gutt gir Rowan et negativ han påstår at hun har mistet. Når fotografiet fremkalles kommer den første biten etter Jack frem. Flere biter dukker opp, og handlingen tar etter hvert en overraskende vending…

Et paradoks
Negativet, som Rowan får allerede på første side, spiller en viktig rolle for handlingen. Et negativ er det motsatte bilde av fotografiet. Der hvor negativet er mørkt, blir fotografiet lyst når det blir fremkalt. På den måten fungerer negativet også som et bilde på en selvmotsigelse eller et paradoks.

God lesning
Paradoksene som går igjen i teksten gjør meg nysgjerrig, driver teksten videre og skaper originalitet. Enten det dreier seg om at suppe kan knuses, at det aldri er langt mellom lys og mørke eller mellom liv og død.