Kunsten å anbefale en bestselger

Kunsten å være den man er er Jan-Philipp Sendkers andre bok på norsk. Tittelen fikk hodet mitt til å tro at det dreide seg om en selvhjelpsbok, men det var bare til jeg fikk boka mellom hendene og så omslaget.

Da skjønte jeg fort at det dreide seg om en roman, og bildet på forsida ga meg raskt følelsen av å befinne meg i Asia, for her ser vi en munk kledd i mørkerød kappe vandrende på en bro med et tempel synlig i horisonten.

«Bare» en bestselger?

Jeg var litt ambivalent til boka i starten. Kanskje var det min indre, litt kritiske bibliotekar-stemme som hvisket i øret at dette ikke var noe å skrive om på bloggen, stikkord: bestselger, overnaturlige fenomener, kvinnelig hovedperson på jakt etter sine røtter finner kjærligheten. Får ikke slike bøker egentlig nok omtale andre steder? Det var i det hele tatt ikke måte på hvor snakkesalig min indre kritiker var på denne bokas vegne. Nå skal det ikke legges skjul på at bestselgere generelt og kjærlighetsromaner spesielt, ikke har så høy status i bibliotekmiljøet.

Kanskje var det min indre, litt kritiske bibliotekar-stemme som hvisket i øret at dette ikke var noe å skrive om på bloggen

Når jeg likevel valgte å overhøre den kritiske stemmen, var det ikke minst fordi jeg synes boka var godt skrevet og absolutt underholdende! En personlig grunn var at boka foregår for en stor del i Burma, og siden jeg selv var i Burma for snart ti år siden, er det interessant å lese skildringer derfra. Det er langt fra hverdagskost å finne skjønnlitteratur fra og om Burma, enten den er skrevet av burmesiske forfattere eller av andre.

Reise og religion

I Sendkers bok møter vi amerikanske Julia, som noen lesere vil kjenne igjen fra den første boka: Kunsten å høre hjerteslag.  En serie av hendelser fører henne på ny til farens hjemland Burma, ikke minst for å møte halvbroren sin igjen.

For en som har vært en kort tur i landet, skal det ikke mer til enn beskrivelsen av landingen på Heho flyplass og reisen inn til Kalaw før hele hodet er fylt av lyder og ikke minst lukter fra den gang.

Det er langt fra hverdagskost å finne skjønnlitteratur fra og om Burma, enten den er skrevet av burmesiske forfattere eller av andre.

Det blir en ferd gjennom både burmesisk kultur, religion og ikke minst gjennom burmesisk politikk og undertrykkelse, der militær-regimet spiller en avgjørende rolle.

Mørk historie

Julia og broren U Ba reiser gjennom landet og ender til slutt opp på landsbygda langt fra folk, i et avsidesliggende kloster.  Jeg kan røpe så mye som at det er her kjærligheten for alvor kommer inn i fortellingen. Selv om dette bare er delvis riktig, for kjærlighet kan ta så mange former og finnes i utgangspunktet overalt, både på selvsagte og mindre opplagte steder. Det får du som leser eksempler på flere ganger i denne boka.  Kunsten å være den man er inneholder lyse og lette partier, men forteller også den mørke historien om uhyggelige overgrep mot Burmas egen befolkning, overgrep som er helt umulige å fatte:

Ikke alt som lar seg forklare er sant. Ikke alle sannheter lar seg forklare. (side 62)

Denne fortellingen har mange henvisninger til forestillingene om det enkle og gode liv, som for noen kan bli vel klisjefylt til tider, men som vi likevel kan trenge å bli minnet om fra tid til annen, selv om påminnelsen kommer i form av en roman. Østlig filosofi ligger som en understrøm i teksten. Jeg selv har hatt stor glede av boka, det må jeg innrømme.

For egen del håper jeg forfatteren tar opp tråden og skriver en oppfølger der denne fortellingen slutter, for nå lurer jeg fælt på hvordan livet til Julia vil arte seg framover.