Lettbeint, men aldri lettvint

I Gro Dahles nye diktsamling skildres lengselen etter en søster. Diktene balanserer godt mellom melankoli og humor.

Tekst: Astrid Werner/Foto: Cappelen Damm

Gro Dahle har lenge vært en av de forfatterne jeg gjerne leser, spesielt gjelder dette lyrikken hennes. Samlingen Søster kom nå i høst og innfrir forventningene.

Noen å dele med
Tekstene i denne utgivelsen har en layout og et oppsett som indikerer poesi, men innholdsmessig utgjør teksten(e) i større grad en fortelling enn hva sjangerbetegnelsen skulle tilsi. Jeg-personen utvikler seg side for side, og selv om et inderlig ønske om en søster er det bærende tema, endrer også ønsket seg underveis.

Først som ønsket til et barn som vil ha en helt spesiell søster, og senere som et mer voksent ønske.

«Kan ikke du lage en søster til meg?
spør jeg moren min,
men det er for seint,
moren min kan ikke gi meg noen søster,
bare en ny stekepanne
og et ildfast fat.»

Den voksne reflekterer rundt tapet av det som kunne ha vært: et vennskap, en berikelse og ikke minst en å dele gode opplevelser så vel som ansvar med. Heldigvis for jeg-personen har hun evnen til å skape et åpent og svært utvidet søster-begrep. Dette gjør at hun kan innlemme vegger i sitt søsterskap:

«Bare tenkte på
at veggen er en slags søster,
for veggen holder taket oppe,
dag etter dag.

Det er derfor jeg smiler
til veggen,
takker henne
for at hun er der,
at vi gjør dette sammen»

Tekstene balanserer humor og stort alvor på den helt spesielle Gro Dahle-måten.

Søster Skybert
Søster består av seks deler. Delene har titler delvis formet som spørsmål og delvis som utsagn, av typen «Hva skal jeg med en søster? Jeg har jo meg» og «Du har noe mellom tennene, sier jeg, for sånt kan man si til en søster». Tekstene endrer seg utover i boka. Samtidig som begrepet søster etter hvert blir mer abstrakt, blir tekstene det også. Lengselen etter en søster blir til et ønske om en krysning mellom en fantasivenn, som kan minne om Albert Åbergs Skybert, og en slags tvillingsjel som alltid er tilstede som venn og hjelper.

I lengselen dukker det også opp små humoristiske øyeblikk. Som latter som plutselig kommer til overflaten og ikke kan stoppes.

Humor og melankoli
I lengselen dukker det også opp små humoristiske øyeblikk, som latter som plutselig kommer til overflaten og ikke kan stoppes. Denne humoren viser seg best ved forfatterens evne til å skape uventede bilder og sette ting i uvante sammenhenger, som i eksempelet under:

«Det fine med søstre
er at de ikke røyter,
tenker jeg,
skjønt noen søstre
gjør vel det også,
mister håret i dotter.
Det gjør ikke noe.
Det er lov.
Da kan de ha på lue
eller gå uten.
Å bare være søster
er nok!»

Søster viser også samhold, og glede over alt som lever. Dahle viser oss hele skalaen av følelser.

For dem av oss som har lest flere av hennes tidligere bøker, dukker et kjent motiv opp mot slutten av boka: «Hvem er det som står ute i hagen? Hvem er det som går inn døra? Hvem er det som går i trappa?» Disse spørsmålene minner om en av Dahles tidligere diktsamlinger, Regnværsgåter, hvor alle diktene er formet som gåter. Den er en av Dahles samlinger jeg setter aller høyest. I disse små diktene får vi innblikk i forfatterens evne til å ta opp store, alvorlige og eksistensielle spørsmål på en måte som kjennes lettbeint, men aldri lettvint. Gåteformen er et fint grep for å hanke inn leseren og samtidig introdusere ulike perspektiv i diktsamlingen. Ved å stille spørsmål, kan Dahle ta opp mange ulike temaer uten at du som leser føler at samlingen spriker i alle retninger. Spørsmålsformen binder tekstene sammen.

Høstens bok av Gro Dahle er et nydelig stykke arbeid, en bok til ettertanke. Den gir et vakkert bidrag til forståelsen av det å være alene, av samhold, av familie og alt hva dette innebærer av sorger og ikke minst av glede.