Lunt og smart om å oppdage livet

Rett etter at det demrer for fylkesbibliotekar Arne Sjølingstad får han beskjed om at han skal førtidspensjoneres. Slikt blir det god litteratur av.

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Jonas Ersland

Arne, en ufrivillig førtidspensjonert fylkesbibliotekar, sitter på kontoret sitt siste arbeidsdag. Derfra forteller han om sine opplevelser på jobb. Den siste tida hans som bibliotekar i et, etter hva jeg kan forstå, nordlig fylke inneholder hendelser og møter som kan se hverdagslige og ubetydelige ut fra utsiden, men som for Arne har vært skjellsettende. Altså det vi kan kalle Store hendelser i liten skala.

Troverdig bibliotekar
Bjørn Arild Erslands svært presise beskrivelser av bibliotekaryrket i denne romanen gjorde meg, som selv er bibliotekar, overbevist om at forfatteren også er det. Men det er han faktisk ikke. Troverdig er det iallfall, sjargongen og tankegangen sitter som støpt, og det er morsomt å lese for eksempel dette, hvor Arne referer til en brosjyre han har utarbeida for fylkesbiblioteket:

Sjargongen og tankegangen sitter som støpt.

Arbeidsplassbibliotekprosjektet er ikke nevnt her, sa jeg. Men det faller fint under virksomheten vår og kan vel plasseres i kategori seks: Initiere, gi støtte til og gjennomføre forsøks- og utviklingsprosjekter innen biblioteksområdet i fylket.
Jeg sliter litt med å forstå slike setninger, sa Line. Sånne ord får jeg aldri helt taket på, hva menes for eksempel med utviklingsprosjekter innen bibliotekområdet i fylket?

Om Ersland har en form for førstehåndskunnskap til bibliotekaryrket kan vi bare spekulere i, men med den rike produksjonen av barne- og ungdomslitteratur bak seg har nok forfatteren samla en del erfaringer ved hjelp av egne forfatterbesøk i bibliotekene.

Da det demrer
Da sjefen på fylkesbiblioteket bestemmer seg for at Arne skal pensjoneres, er Arne iferd med å gjenoppdage sine kreative sider og er i planleggingsfasen av et nytt utstillingsprosjekt. Det er derfor vanskelig for ham å godta at han skal ut av arbeidslivet. Arne er jo faktisk i sin aller beste alder og ønsker, om ikke annet, å få fortsette å jobbe noen prosjektbaserte prosenter.

Det Bjørn Arild Ersland bruker mest plass på og som han bruker for å vise oss prosessen Arne går gjennom, er bibliotekarens begeistring for og opplevelser sammen med den fiktive forfatteren Line Erle. Som del av prosjektet «Arbeidsplassbiblioteket» reiser Erle på turné i fylket, og Arne er med som sjåfør og reisefølge. Det er gjennom samtaler Arne har med Line i bilen at han får øynene opp for at han kan leve livet annerledes. Fra hans side oppstår det et nært vennskap, mens vi kan anta at forfatteren opplever dette som en vanlig profesjonell relasjon.

Et formidabelt bokomslag. Den røde streken fra retteprogrammet kler innholdet.

Byråkratisk poesi
Arne åpner seg for Line om alt fra familieforhold til personlige minner. Han forteller også om noen dikt han har skrevet. I et for Arne modig øyeblikk bestemmer han seg for å vise diktene sine til Line, og blir overveldet av hennes tilbakemeldinger, selv om disse er nokså forsiktige. Erle er påpasselig med å understreke at poesi ikke er hennes sjanger; hun er først og fremst tegneserieskaper.

Diktene er prosaiske og meget prega av at Arne de siste årene har arbeidet mest innen helt andre sjangre, som prosjektsøknader.

Arnes største inspirasjonskilder er tog og natur. Diktene han skriver er prosaiske og meget prega av at Arne de siste årene har arbeidet mest innen helt andre sjangre, som prosjektsøknader. Noe vi blant annet ser i dette utdraget fra «Elg og tog II»:

I Kristiansand må de snu toget.
Det skjer hver dag.
Hele året.
Toget kommer ikke lenger.
Da parkerer de toget et stykke før lokomotivet er kommet til enden av perrongen.
Jeg pleier å se på når de løsner lokomotivet fra vognene.

Den koblinga de bruker på tog virker ganske spinkel.
Det er bare noe de gjør med en knapp og så er lokomotivet løst.
Vognene blir stående alene.
Fulle av folk.

Arne gjenoppdager altså sine kreative sider og ønsker å bruke dem videre i jobben i et utstillingsprosjekt med utgangspunktet i elementene elg og tog. Underveis i turneen med Line Erle får han ideen om å foreslå et samarbeid der hun illustrerer diktene hans, men han spør henne først etter turen (i en e-post han skriver mens han er full på kontoret).

Det blir nærmest en besettelse for ham å vente på svaret fra Line som, når det omsider kommer, på Arnes siste dag, er et høflig nei takk. Muligens er det avslaget som får Arne til å innse at hans dager på fylkesbiblioteket virkelig er omme.

Det blir nærmest en besettelse for ham å vente på svaret fra Line.

Naiv stemme
Arnes eksistensielle krise blomstrer altså allerede før han får beskjeden om at han skal pensjoneres og kommer i konflikt med denne tvungne livsendringen. Dette plutselige behovet, i godt voksen alder, for å utvikle sine kunstneriske sider, minner meg om en annen svært god norsk roman som omhandler nok en bibliotekar: Hva jeg betyr av Dag Johan Haugerud, der hovedpersonen oppdager et slags filmskapertalent.

Det er likevel ikke bare de kreative behovene Arne oppdager, men også en ensomhet i ekteskapet som kanskje alltid har vært til stede og som har vokst etter at hans voksne datter flytta hjemmefra. Bjørn Arild Ersland har valgt å gi Arne en naiv fortellerstemme som kan minne om for eksempel Ingvar Ambjørnsens Elling og Kjersti Annesdatter Skomsvolds Mathea fra Jo fortere jeg går jo mindre er jeg. Noen ganger blir dette naive grepet litt overdrevent, men, i likhet med Ambjørnsen og Skomsvold, er det overdrevne effektivt:

Bjørn Arild Ersland har valgt å gi Arne en naiv fortellerstemme som kan minne om for eksempel Ingvar Ambjørnsens Elling og Kjersti Annesdatter Skomsvolds Mathea fra Jo fortere jeg går jo mindre er jeg.

Denne ettermiddagen var Line og jeg fortsatt ikke blitt kjent med hverandre. Også ved et par andre anledninger var kommentarene hennes av en slik art at om Line hadde vært en annen person, ville jeg tenkt at hun drev gjøn med meg. Men Line er ikke slik. Hun er den personen hun gir seg ut for å være. Line er et godt menneske.

Ersland tar også i bruk en lun og smart humor. Beskrivelsene av lokaltbrygget øl som Arne og Line drikker til en middag er et eksempel på at Ersland virkelig treffer:

Flere av ølsortene hadde virkelig kreative navn. Alle med en mer eller mindre maritim vri. Det var et mørkt øl med hvitt skum de kalte Spekkhoggeren. De lysere sortene hadde navn som Myrvann, Storflo og Kveitepiss. I løpet av kvelden rakk vi å smake oss gjennom hele sortimentet. Mens noen var i kategorien av det jeg vil kalle eksperimentelle, var det andre som var virkelig gode. […] Jeg hørte meg selv spørre om de mest intime detaljer. Ting jeg hadde tenkt på under foredraget, men som jeg uten adskillige mengder Kveitepiss ville latt ligge.

Store hendelser i liten skala er Bjørn Arild Erslands første skjønnlittære bok for voksne, og vi får håpe og regne med at den ikke er den siste. Romanen gir oss et presist bilde av en mann i det vi kan kalle forsinka midtlivskrise. Den er velkomponert og godt balansert mellom humor og alvor.