Ritalinmangel

Når familien til Joanna har så lite penger at de må leve en hel helg på en pakke bulgur og to bokser hakkede tomater, når de er så fattige at hun får beskjed hjemmefra om å spise så mye hun klarer i skolekantina, når de ikke engang har penger til bind og ingen lenger spør om hun vil være med å finne på noe etter skolen, når det bare er tolv ritalintabletter igjen… da blir Joanna dødsforelsket i Audrey.

Tekst: Anne Thoresen/Foto: Aschehoug

– Det er som om noen har trukket deg opp i ræva. Det er alltid en liten del som vibrerer. Det gikk plutselig opp for meg at foten beveget seg opp og ned i korte små rykk der jeg sto akkurat på dørterskelen og tvang den til å stoppe. -Du burde vært koblet til en generator. Du ville sikkert produsert mer strøm enn du klarte å kvitte deg med. Jeg lo bekymret. Det var ikke akkurat noe jeg var stolt over.

Jeg har funnet meg en ny person å bry meg om: fantastiske Joanna. I wish you all the best!

ADHD-Joanna

18-årige Joanna har flere utfordringer enn fortjent i hverdagen: en mor som tror hun er forfatter, en deprimert far, en ADHD-diagnose som mildt sagt holder henne i gang, og ingen penger. Hun er kjent for å være en plagsom person. Og uten at hun vet hvorfor, elsker hun å lese dødsannonser, til tross for at hun kan bli satt ut av spill i mange timer etterpå.

Etter ni år med refuserte manus har moren til Joanna fortsatt ikke gitt opp håpet om å følge opp sin ene boksuksess. Så hun holder seg til skrivingen, men det blir jo ikke noe penger av det.

Det er egentlig flere måneder siden Joanna hadde en samtale med faren sin. Han tilbringer dagene i sofaen, under et skotskrutete pledd. Der sitter han og følger med på spørreprogrammer. Det blir jo ikke noe penger av det heller.

Joannas stipendpenger blir dermed et viktig bidrag til familiens økonomi. For å spe på økonomien driver Joanna med salg på skolen. Hun selger kondomer for en billig penge. At kondomene har gått ut på dato, er informasjon hun ikke føler det er nødvendig å dele med kundene sine.

Ritalinmangel

Joanna er snart tom for Ritalin, ADHD-medisinen hun trenger for å funke i hverdagen, for å ha et visst overtak over det som ellers surrer i hodet hennes: et burlesk tivoli, et freakshow, et eksperimentelt jazzorkester, en dyrepark, en t-banestasjon i rushtiden. Flere parallelle kanaler surrer i hodet til Joanna. Men én av kanalene er bare for Audrey Audrey Audrey, deilige Audrey som går i tyskklassen til Joanna, som er dobbelt så stor, men like vakker som Audrey Hepburn i Breakfast at Tiffany’s.

Akkurat idet Joanna er i ferd med å innse hvor utrolig forelska hun er i Audrey, lanserer moren til Joanna ideen om at det kanskje kunne være interessant å prøve å ikke gå på Ritalin, for en periode? For hvor godt funker tablettene egentlig?

Det kan uansett bli vanskelig å få kjøpt nye nå, med mindre moren får stipendet hun har søkt på. Men om Joanna ikke får medisinen sin, kommer hun til å ødelegge hele opplegget med Audrey.

Jeg måtte fikse medisinen, tenkte jeg, jeg bare måtte. Jeg ville ikke føkke opp dette, kunne ikke! Risikoen var stor nok fra før av, men uten medisinen… det ble for mye av meg. Jeg pratet for mye, beveget meg for mye, tok for mye plass. Jeg som allerede var for mye i medinisinert tilstand ville bare bli enda mer. Folk orket meg liksom ikke.

Desperasjon

Dette blir våren da Joanna i desperasjon gjør farlige ting for penger, men også våren hun plutselig innser at hun er lesbisk. Og når det siste først går opp for henne, er det mer en befriende konstatering enn et problem – dem har hun uansett nok av. Å bli truet på livet er ett av dem.

Jenny Jägerfeld 

Jenny Jägerfeld, psykolog og forfatter, er også forfatteren av boka Det er ikke så farlig med meg, med den litt mer catchy originaltittelen Här ligger jag och blöder. Der har hovedpersonen en mor med Aspberger syndrom. Jenny Jägerfeld har tidligere blitt trukket fram her på bloggen som en av inspirasjonskildene til Liv Marit Weberg, forfatteren av Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til. Hun sier selv at Jeg er så jævla easy going er en roman for unge voksne, men også for «litt mer gamle voksne».

Psykolog og forfatter Jenny Jägerfeld. Foto: Aschehoug