Sammen for livet

Søstrene Grace og Tippi er alltid sammen. 24 timer i døgnet, 365 dager i året. De er vant med at folk synes synd på dem for det. Men de kunne ikke drømme om å ha det annerledes.

Vi har

to hoder,

to hjerter,

to sett med lunger og nyrer.

Vi har fire armer også,

og ett par velfungerende bein

(…)

Tarmene begynner

                  hver for seg

                  så smelter de sammen.

Og nedenfor det er vi

                  ett.

Tekst: Anne Thoresen

Én av Sarah Crossan er en nydelig historie om noen avgjørende måneder i de sammenvokste tvillingene Grace og Tippi sitt liv.

Ny hverdag

Hele livet har Grace og Tippi hatt skole hjemme. Nå er det slutt på pengene som har gjort hjemmeundervisningen mulig, og jentene må begynne på vanlig skole. De er «dyre i drift». Selvfølgelig. Når du har en underkropp og to overkropper kreves det noen spesialtilpasninger.

Er de en eller to personer? Har de hvert sitt pass? Hvordan gjør de det når de går på do? Grace og Tippi er vant med å svare på spørsmål. Dumme spørsmål og altfor private spørsmål. De er vant med å bli beglodd, at andre synes synd på dem og synes de er groteske. Og de er vant med å leve med vissheten om at de ikke kan forvente å leve et langt liv slik som dette.

Yasmeen blir jentenes fadder på skolen. Hun og hennes venn Jon møter jentene med et åpent sinn og fordomsfritt blikk – en god start.

Er man 16 så er man 16

Er man 16 år så er man 16 år. Røyking, drikking og nakenbading bare må prøves ut, og nye følelser dukker opp enten det passer seg eller ikke. Sammen med Yasmeen og Jon får Grace og Tippi være så vanlige som de kan bli. Plutselig har de fått venner som de kan besøke, dra på hyttetur med, teste grenser med. Grace liker imidlertid ikke at Tippy røyker. Slik tenker hun om det:

Når Tippi vil noe

              tar hun det med

              begge hender

              og

              med en kropp som tilhører

             oss begge.

Viktige valg

Gradvis begynner de unge kroppene til Grace og Tippy å bli syke, slitne. Tippy vil si det til legen, Grace vil late som det ikke har skjedd. De vet så altfor godt hva dette betyr. At de må forholde seg til spørsmål som er altfor store for noen som akkurat har begynt smake på livet, og at alt vil bli forandret.

Hun er ikke en del av meg.

Hun er helt og holdent meg

(…)

Jeg har aldri lest en bok med denne tematikken, og kanskje kommer jeg aldri til å gjøre det igjen, det finnes antakeligvis ikke så mange romaner om siamesiske tvillinger. (Men Aldri alene av Lori Lansens kan sjekkes ut!) Det er fascinerende å lese om hvordan jentene ikke kan tenke seg å leve på en annen måte enn de gjør, og historien er usedvanlig godt skrevet.

Normal er den hellige gral

og bare de som ikke har den

vet hva den er verdt.

Det er det eneste jeg har ønsket meg noen sinne

og jeg ville ha byttet

rar eller frikete eller spektakulær eller usedvanlig

mot normal

hver dag hele uka.

«Jeg elsker normaliteten din», sier jeg til ham,

og kjenner ansiktet mitt

brenne opp

mens jeg spør meg hvordan jeg kunne slippe

disse ordene ut –

ord som er for tett på sannheten.

Prosalyrikk

Teksten er skrevet som prosalyrikk, som et langt dikt med korte linjer og mange avsnitt, og det lille som blir sagt er desto mer meningsbærende. Kapitlene er korte, noen ganger bare én side, og beskriver korte øyeblikk, en kort dialog, en drøm, en kjøretime, en episode fra en skoletime. Det er så mange fine sitater i denne historien at jeg helst ville fylt hele denne anbefalingen med bare sitater! Det kan jeg ikke, men jeg kan si at jeg tror dette kan være en veldig motiverende bok å lese for en som helst unngår lange bøker – denne er nemlig mye kortere enn den ser ut til, samtidig er den fin å bruke god tid på.