Sant nok?

Kristin Bjørns skjønnlitterære debut er en godt skrevet novellesamling med et originalt utgangspunkt, men det er dessverre noe som mangler.

Tekst: Maren Ødegaard Røste/Foto: Julie Pike

Jeg er veldig glad i novellesjangeren. Det tror jeg er drevet av en nysgjerrighet, denne følelsen av å få et lite innblikk, litt som å bli kjent med noen som går forbi eller sitter ved siden av deg på bussen. De riktig gode novellene lar deg på kort tid bli fascinert, berørt, påvirket. I Kristin Bjørns Sant nok møter vi en rekke interessante skjebner, men jevnt over fascinerer samlingen ikke nok.

Små og store historier
Sant nok består av seks noveller. Vi møter blant annet kvinnen som hele livet har hatt en stor interesse for Jostedalsrypa. Vi leser om den unge moren som ønsker å forstå sammenhengen mellom kart og terreng og hvorfor akkurat Tsjadsjøen mangler logikk på kartet. Og om teaterdivaen som møter trøbbel i arbeidet med en oppfølger til sin første suksessforestilling om Audrey Munson, verdens første it-girl.

Disse menneskene har ulike oppdrag, men de har også mye til felles. De forholder seg alle til fakta og vitenskap, nærmest som en flukt fra egen tilværelse og egen sannhet. Alle karakterene søker etter noe, etter forhold som gjerne skulle ha vært litt annerledes, eller et verdensbilde som skulle ha vært bedre forklart. Menneskene vi møter i novellene er opptatt av geografi, astrofysikk, dramatikk og historie, sammenhenger som er store og uhåndterlige, og som bekrefter hvor små vi er. At vi bare er enkeltmennesker som for en liten stund får være en del av en større sammenheng. Dette blir jeg som leser nysgjerrig på.

Hva som varer og hva som forsvinner
Novellen som griper meg sterkest er «Steady State». En datter sitter på sykehjemmet sammen med sin mor, og hører henne fortelle. Dette er historien om morens liv, om hvordan hun møtte ektemannen, det som med tiden har blitt til en historie som handler like mye om den engelske astrofysikeren Fred Hoyle. Det er særlig denne setningen som oppsummerer det som treffer så sterkt: «[…] det er lenge siden det spilte noen rolle for henne hvor historiene kommer fra». Her møter leseren skjøre og såre beskrivelser av kjærligheten og glemselen, hva som varer og hva som forsvinner.

Alle sammen søker etter noe, etter forhold som gjerne skulle ha vært litt annerledes, eller et verdensbilde som skulle ha vært bedre forklart.

Ønsker en bedre sammenheng
Novellesamlingen har jevnt over et godt språk, med mange fine formuleringer og refleksjoner. I «Steady State» er kunnskapen om Fred Hoyle godt balansert med den demente morens egen historie. Men dette fungerer allikevel ikke like godt i alle tilfeller. Et eksempel er novellen «Det der med Svartedauden». Jenta som hele livet har vært interessert i fortellingen om Jostedalsrypa har blitt lærer, og hennes høydepunkt i historietimene er å formidle dette videre til elevene sine. Her blir den historiske kunnskapen trukket litt for langt og presentert litt for lenge, og det som kunne vært med på å understreke karakterens fascinasjon gjør heller at novellen brytes opp og mister driv.

Bjørns karakterer er spennende, men de hadde fortjent at leserne ble bedre kjent med dem. Hva styrer dem i søken etter kunnskapen? Utgangspunktet er der, men jeg hadde ønsket meg en bedre balanse i forholdet mellom menneskene vi møter og vitenskapen de på hvert sitt vis presenteres gjennom. På denne måten hadde vi som lesere kommet tettere på.