Sommerminne: – ikke alltid like vellykka

Jeg har tilbragt mange uker på Madeira de siste årene. For en stund tilbake fant vi ut at vi skulle bytte ut høst-turen med en forsommer-tur til denne portugisiske øya istedet.

For en som knapt drar på en trikketur uten en bok i sekken, er det selvfølgelig utenkelig å ikke ha med lesestoff på en ferietur uttafor landegrensen.

Denne gang valgte jeg fort og gæli; og endte opp med boka «Blått som Alentejo», ikke uten å skjele til stedsnavnet Alentejo, også beliggende i Portugal og målet for en ferie noen år tidligere.

Frimodig og uten noen som helst forventninger la jeg i vei med Monica Alis bok. Den er ikke av de største og tjukkeste, og jeg tenkte at det ville være midt i blinken, siden mye av tida på Madeira erfaringsmessig går med til spising og gåing (i den rekkefølgen), og at lesing ofte blir å betrakte som en behagelig attåt-syssel å regne.

Jeg er ikke den som gir meg etter første side av en bok, så selvom jeg ikke var begeistra tenkte jeg at «den tar seg nok opp» og jeg fortsatte.

Men nei, jo mer jeg leste jo værre ble det. Som jeg husker det nå,var dette bare elendighet. Tårer og tenners gnissel for å si det rett ut. Var det ikke mangel på muligheter i en skikkelses liv, så var det dysfunksjonelle familier og apati hos de andre! Personene var enten ondskapsfulle, likeglade, initiativløse eller alt på en gang!

Jeg forventet som sagt ikke noe spesielt i utgangspunktet og visste godt at jeg ikke hadde tatt med meg en Polyanna-bok, men likevel. Dette var bare overdose; elendighet i alle betydninger og avskygninger av ordet. Det endte med at jeg holdt ut til ca. side 60 før jeg erklærte at nok var nok! Kanskje er det urettferdig mot både bok og forfatter, men noen ganger er det bare sånn det blir – fullstendig kræsj.

Turen ned til hotellets resepsjon var kort og snart befant jeg meg i Fjellbäcka og var fordypet i Läckbergs univers, langt fra Alentejos elendighet.

Astrid