Sprengt monster av Christian Valeur

«Det finnes ikke noe bedre enn å skape latter der det er mugg og råte»

Jeg gikk i klassen til Monster. Eller, han het verken Monster eller Mons som han i  Sprengt Monster egentlig heter. Min Monster het Stian. Og jeg tror det finnes en Monster i nesten alle klasser. Jeg håper i hvert fall at det fortsatt gjør det.

Ukritisk sexbombe

Mons er en hormonklump. En testestoronvulkan. Et høyhastighetstog på høygir uten fartsgrense.  Eller som han selv sier: «En tikkende sexbombe!».

Monster elsker jenter, kvinner, damer i alle aldre! Han er forelsket i alle jentene i klassen, i parallellklassene, i lærerne, alle i hele byen! Han tar for seg av det livet tilbyr og elsker å fråtse i livets ferskvaredisk. Monster er ikke spesielt kresen. Vi skjønner at mange av de jentene Monster beskriver som skjønnhetsgudinner, antageligvis er jenter som ikke stod fremst i køen da et estetisk utseende ble utdelt. Det er akkurat derfor Monster er så lett å bli glad i, fordi han elsker alle!  Uten å bry seg om popularitetshierarkier eller klassiske skjønnheter.

Det er ikke bare testestoronivået som er høyt hos Monster,  også energinivået og selvtilliten. Det er som tatt ut av en annen galakse. Moren hans råder ham til å ta seg en dukk i sjøen når temperaturen blir for høy. Eller en tur i skogen. For Monster trenger å ventilere. Hjertet hans tåler ikke å stå stille.

Være seg selv fullt ut

Jeg ble så glad i Monster. Og ikke minst i moren til Monster. En mor som klarer å stå imot trykket fra lærere, klassekompisers foreldre, ja samfunnets krav og ønske om å gi Monster en diagnose. For sånne som Monster, de er et avvik fra normalen, de må roes ned og gjøres lik som alle andre. Helst ved hjelp av piller. Moren ber legen om å gi  Monster en ADHD diagnose, ikke for annet enn å kunne tilfredsstille samfunnet.  Men piller, nekter hun å gi ham.

Monster er seg selv til sitt fulle! Han vet han er for ærlig, han vet at han ikke har de samme sperrene eller filtrene som alle andre. Men han klarer ikke styre seg. Og hvorfor skal han det?

Da jeg var mindre, elsket jeg å henge med Stian. Det var aldri ett kjedelig sekund rundt ham. Riktig nok kastet han et par glassflasker i hodet på oss, fortsatte å dynke oss med kald, hard snø lenge etter det sluttet å være morsomt. Stilte  intime spørsmål og lot deg ikke gå forbi uten å bombardere deg med våte kyss. Og ikke minst fnisingen og luskingen hver gymtime, hvor han gjemte seg bak et skap i håp om å få se et lite glimt av naken jentehud.

Jeg skulle ønske historien om Monster aldri tok slutt.  Herregud så mye morsommere verden blir med sånne som Monster!