Tapt for alltid?

Når noen plyndrer vår kulturarv, skaper andre ny kunst av det tapte.

Tekst: Astrid Werner. Foto over: Nasjonalmuseet i Bagdad, en.wikipedia.

Hans Petter Blad har igjen utgitt en diktsamling. Denne gang en elegi over plyndringen av nasjonalmuseet i Bagdad i 2003. Diktet «Devaluering» (til høyre) kan stå som eksempel på tekstene i samlingen Museum.

Fortiden er for valuta å regne, og i et slikt perspektiv kan

enkelte nasjoner sies å ha en overflod av historie, flere

gårsdager enn de klarer å huske. Hva som blir borte, vet de

ikke selv.

Fra «Devaluering»

Det som gjør sterkest inntrykk er følelsen av sorg blandet med meningsløshet. Blads dikt forteller om plyndring av gjenstander og bøker, om hvordan stadig mer av landets historie og kultur havner på markedene, til salgs for høystbydende.

Fortidens koloniherrer har også forsynt seg; en stadig strøm av gjenstander har gjennom årene funnet veien til museene i Berlin, London, Paris og New York. Disse plyndringene har forfatteren lagt til som en skygge til dagens herjinger. Historien gjentar seg, selv om både metodene og gjerningsmennene kan ha forandret seg, er forskjellen kanskje ikke så stor?

Melankolsk

Melankolien bukter seg som en rød tråd gjennom historien som blir fortalt. Jeg merker meg fragmenter av setninger og håper å lagre dem som skatter til senere bruk:

«…enten du er et arkiv, lyd tatt opp for mer enn hundre år siden, visse blomsterfrø eller en ustemt cister avbildet i flerfoldige stilleben, alle beskyttet av de høyere makter en uendelig rekke av signaturer kan sies å være.» (side 22)

Og «Stein, inskripsjoner, tomme vaser, det er ingen tvil, jeg befinner meg i en gårsdag, i etterslepet av det som skulle ha vært.» (side 24)

Fortid og forgjengelighet

Blads dikt har mange henvisninger til fortiden, også i form av tidligere tiders forfattere og diktere, som Clausewitz, Herodot og Grotius.  Diktene er derfor godt forsynt med fotnoter, noe som kan virke forstyrrende for noen lesere, men som jeg opplever som en invitasjon inn i en verden du kan velge å få vite mer om. Noe er kjent, mens mye er ukjent for de fleste lesere, vil jeg tro.

Følelsen av tap kan nok like mye skyldes erkjennelsen av at ingenting kan holdes fast for evig. Forgjengelighet er en fysisk lov, men smerten over det som er borte kan være like vond å bære, selv med denne innsikten i bakhodet, eller kanskje nettopp da.

Et tap for oss alle

Hans Petter Blad har et blikk for detaljer og en utrolig evne til å beskrive meningsløsheten. Denne meningsløsheten gjør han allmenngyldig og gjenkjennelig. Tapet og plyndringen av kulturminner blir et tap som berører oss alle. Det er ikke bare Bagdad og Irak som mister sine artefakter, det er vi, menneskeheten, som mister noe som blir borte, kanskje for alltid. Det er vår felles historie og fortid som bit for bit forsvinner inn i mørke.

Uten å kunne se Salomes hode, leirtavlene og skriftrullene blir dette bare noe vi kan lese om, abstraksjoner som stadig færre vil ha et forhold til og som det blir vanskeligere og vanskeligere å knyttet en mening til.

Fra jord er du kommet…

Nåtid og fortid går hånd i hånd i denne diktsamlingen. Nåtiden dukker av og til opp som små betraktninger som for eksempel over utsikten fra et kontor eller salomes hode båret i en plastpose.

Museum er på mange måter gjenstandenes egen fortelling, fra sitt mørke under bakken til museenes hyller og montere, for så å ende som illegale gjenstander på markeder underveis til en uviss tilværelse. På mange måter blir ringen sluttet, der mange igjen havner i mørke, skjult for omverden, tyvegods som de blir.

Jeg lar Blads siste tekst avslutte også min omtale:

Etter litteraturen

Når det leses som her står skrevet, er du ikke lenger stien eller

den hullete kjerreveien som snirkler seg gjennom det fortalte,

fra leirtavlenes tvetydigheter til boken du har i hånden, men

litteraturen selv, det leste. Støvet har lagt seg, ørkenen skrives

på nytt.

(s. 87)