Tove Jansson: Ikke bare Mummitrollet

Finlandssvenske Tove Jansson (1914-2001) ville fylt 100 år 9. august i år. Jeg har feira med å lese Sommarboken, ei bok jeg lenge har hatt lyst til å lese.

Foto av Tove Jansson: Hans Gedda, Wikimedia Commons

De fleste kjenner nok Tove Jansson best for å ha skrevet og illustrert fortellingene om Mummitrollet. Jansson debuterte som forfatter i 1945 med Småtrollene og den store oversvømmelsen som ble den første av ni Mummibøker. Tove Jansson har imidlertid også skrevet noen noveller og romaner for det voksne publikum, blant annet Sommarboken (1972) og den selvbiografiske Bildhuggarens dotter (1968).

Karakterer inspirert av nære slektninger
Sommarboken foregår på ei øy i den finske skjærgården. Landskapet og væromskiftningene skildres omgående, slik at øya framstår som veldig virkelig.

Til tross for stor aldersforskjell leker Sophia og farmoren sammen som bestevenninner.

Tove Jansson var inspirert av sin egen mor og niese da hun skapte karakterene i Sommarboken. Det er lille Sophia og farmoren hennes vi møter. Alle andre personer er egentlig bare kulisser. Tove Jansson går inn på livene til de to damene med lupe, og det er det fine forholdet mellom to jenter i helt forskjellige ender av livet som er i fokus. Sommarboken er som en samling hverdagsskildringer; romanen er inndelt på en måte som kan minne litt om høytlesningsbøker. Kapitlene kan leses hver for seg da det refereres minimalt til tidligere hendelser, men de utgjør samtidig en roman.

Til tross for stor aldersforskjell leker Sophia og farmoren sammen som bestevenninner. Farmoren må ofte ta seg en hvil, men Sophia kan også plutselig oppføre seg som en gammel, og motsatt kan farmoren oppføre seg som et barn. For eksempel hender det i et kapittel at begge to når det forfatteren kaller en ny trassalder, der de blir fort sinte på hverandre og trenger tid for seg selv.

Som god barnelitteratur
Selv om Sommarboken er en roman som er skrevet for voksne, minner boka litt om barnelitteratur. Det ligger en slags visdom i den som jeg sjelden finner i andre kunstformer enn nettopp god barnelitteratur. Ved et tilfelle får farmoren besøk av en gammel venn som alltid tar med sherry til henne fordi han tror hun setter pris på det. Sherry er imidlertid det verste farmoren vet, men nå har det gått så lang tid at det ville blitt rart å plutselig skulle fortelle det til ham:

For er det ikke nettopp slik at det ofte er små barn og eldre mennesker som er mest ærlige?

«Sen blev det för sent. Det var verkligen synd med tanke på att hon äntligen hade nått den ålder där man lugnt kan vare sannfärdig i de mindre tingene.» (s. 121-122)

Her synes jeg Jansson viser likheten mellom ordentlig unge og ordentlig gamle mennesker på en ypperlig måte. For er det ikke nettopp slik at det ofte er små barn og eldre mennesker som er mest ærlige?

Unik bok med nostalgisk språk
Jeg synes svensk er et innmari vakkert språk. Jeg klarer ikke helt å finne årsaken til det, men jeg tror faktisk det kan ha noe med alle Astrid Lindgren-filmer jeg har sett i barndommen å gjøre. Svensk smaker sommer og er faktisk det språket jeg oftest foretrekker å lese på originalspråket framfor en norsk oversettelse.

Jeg har hatt lyst til å lese Sommarboken lenge fordi mange lånere har anbefalt den så varmt. Og jeg anbefaler den også på det sterkeste. Den skiller seg fra alt annet jeg har lest.