Abonner på nettstedet via epost

Oppgi din epost-adresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via epost.


Anmeldelse Lotta%20Elstad

Published on august 31st, 2017 | by Katrine Judit Urke

0

Velkommen til 2017

Jeg har aldri tidligere lest en bok som er så , på godt og vondt, som Lotta Elstads nyeste og svært underholdende roman

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Oda Berby/Bokomslag: Flamme og Samlaget

F318_Jeg_nekter_a_tenke_300dpiLotta Elstad har fått med nær sagt alt som kan kalles tidsbilder, iallfall for unge Oslo-borgere, fra Brexit og Trump via Airbnb og Uber til «I love sluts»-taggen og gentrifiseringen av Torggata som på kort tid har gått fra kebab og billige mobilabonnementer til økologiske hamburgere og mikrobrygget øl. I tillegg er her et fiktivt tidsbilde: I romanen blir hovedpersonen Hedda offer for noe som ligner et forslag KrF framla i 2016, nemlig en ny regel som pålegger alle som ønsker å ta abort tre dagers tenketid, derav tittelen Jeg nekter å tenke.

Men det er faktisk ikke denne insisterende samtida, i hvert fall ikke den aleine, som får interessen min til å dale.

Jeg leser lenge med store øyne og latteren løst. Elstad kødder med absolutt alt, jeg blir stadig overraska over hvordan hun peker på nåtida på den skarpeste mulige måten og liksom ler sammen med oss som observerer det samme som Hedda: «Tanken var å forbli i køyesenga, logge inn gjennom Facebook-kontoen min og sveipe meg gjennom bildene av menn i bar overkropp, menn på fisketur, menn som så ut som Versace-reklamer, menn som tok salto, Berlin-hipstere med hatter som satt i sofaer på gateplan, som drakk øl, som lengtet, kamuflert bak ironiske hawaiiskjorter.»

Energisk og rikt på adjektiver
Jeg tenker fra første stund og stadig vekk på den svenske Rocky-tegneren Martin Kellermans roman, Alt blir ikke noe (originaltittel: Allt blir inget, oversatt til norsk av Dag F. Gravem). Kellermans bok skiller seg veldig fra Elstads i det at mens hun skildrer et urbant miljø og livsstil, har Kellerman karakterer som befinner seg på utkanten av samfunnet. Lik er derimot hovedpersonenes opplevelse av utenforskap på andre måter. Kellermans bok har vel egentlig tre hovedpersoner, men det er Florian, den hasjdyrkende aleineboeren, man husker best. Både Florian og Hedda strever med å overleve på den måten de ønsker. Men det som i størst grad får bøkene til å ligne, er det energiske og adjektivrike språket. Hos Kellerman ser det gjerne slik ut: «En fugl lettet i panikk da jeg som en blek naken indianer stormet nedover bakken mot de intetanende sigarettene i bukselommene mine. Jeg hoppet over sofaen som satt kilt fast i ei grop nederst i bakken og ruste inn i båthuset.» Hos Elstad er det for eksempel slik: «Jeg var a girl has no name da jeg lå i en sovesal mellom Friedrichshain og Kreuzberg og livet var brutalt som kolera. Som Sarajevo-metoden. Som en landevei med tette spor av nedtråkkede frosker som ikke har rukket over asfalten i tide.» Det er fenomenalt underholdende lesning, og Kellermans bok er ikke så veldig mye mer enn smart underholdning, men av og til er jo det nok. Det skal vise seg at Elstads bok også er slik.

Ny-melding-billigbok

Ny melding fra 2005: Hot or not?

For mye ?
Når jeg nærmer meg halvveis i Jeg nekter å tenke merker jeg at jeg begynner å få litt nok. Jeg kjeder meg egentlig ikke, men jeg savner noe. Jeg prøver å finne ut hva det skyldes og undersøker det første jeg reagerer på, nemlig at boka kanskje er for knytta til nåtida, altså at det jeg ser på som en av bokas største styrker kanskje også er en av dens svakheter, om det blir for mye Tinder, Starbucks, 4G, Aloe Vera-vann og kommunikasjonsrådgivere til at boka kan stå seg om tjue år, eller om fem år for så vidt. Tidløshet blir jo gjerne brukt som et kvalitetskriterium, og hvis vi forestiller oss litteratur fra for eksempel 1980-tallet som forsøker å fange samtida på denne måten, hvordan ville vi opplevd den i dag? Det er kanskje ikke så rart at Pelle og Proffen-bøkene ikke slår like godt an i 2017 som i 1990, og oppleves ikke bøker med mobiltelefon eller pc-tastatur på omslaget som litt kleine allerede nå?

Men det er faktisk ikke denne insisterende samtida, i hvert fall ikke den aleine, som får interessen min til å dale. Det handler mer om at det jeg anser som hovedkonflikten i teksten, aborten, blir for utydelig. Det samme gjelder hovedpersonens motivasjonen generelt: Hvem vil hun være, og hvordan ønsker hun å leve?

Men jeg tilgir nesten denne retningsløsheten. Boka er jo dritmorsom, og det er det ikke mange bøker som er.

Den derre «abortboka»
De fleste som har hørt om Jeg nekter å tenke har nok fått med seg at den handler om abort, en venninne omtalte den faktisk som «den derre ‘abortboka'». Romanen handler også om hvor relativt dette med å være ung er for kvinner; at Hedda er 33 år gammel er noe Elstad sørger for at leseren ikke glemmer. Men det er vanskelig å forstå hvorvidt Hedda ønsker å ta abort, dette forblir veldig uklart, for selv om hun virker som om hun er glad i egen frihet, rømmer hun både fysisk og mentalt fra hele avgjørelsen. Avgjørelsen blir selvsagt ekstra tung med de tre obligatoriske tenkedagene Elstad har putta inn, og Hedda har vært ekstra uheldig i det at disse tenkedagene, som skal være virkedager, går over en helg og slik ender opp med å bli nesten en hel uke. Det framkommer i tillegg at Hedda har en venninne oppført som nærmeste pårørende, altså kan vi gå ut ifra at det er noe som ikke er helt bra med tanke på egne foreldre.

Elstad ønsker nok å skape en slags antihelt, men når Hedda mangler så mye motivasjon opplever jeg henne verken som et offer eller som en som er sterkere enn andre. På grunn av dette reagerer jeg på at forlaget med flere kaller boka feministisk – er boka feministisk bare fordi den omhandler en kvinne og noe med abort? Men denne over- eller feilbruken av feminist-merkelappen er nok snarere en trend enn noe vi skal bruke tid på vedrørende denne boka spesielt.

Hysterisk morsomt
Men når boka har fått synke litt inn, tilgir jeg nesten at karakteren er så retningsløs. Boka er jo dritmorsom, og det er det ikke mange bøker som er. Forfatteren tegner fram svært gjenkjennelige karakterer, særlig de to mennene i boka er underholdende med sine eviglange rants: Den ene, Lukas, snakker slik som Morgenbladet skriver, den andre, Milo, har en hang for konspirasjonsteorier og overlevelsesteknikker. Og så er det så sympatisk hvordan Hedda på et tidspunkt bare stikker fra alt og henger med Milo, hun lar ham prate og prate mens hun kobler helt ut, for hvem trenger ikke det i blant, å bare eksistere sammen med noen som ikke krever noe som helst av en. Og måten Hedda stadig informerer oss i parenteser om saldoen på kontoen og hvor mye gjenstander og tjenester koster er kostelig. Og sjekk s. 235, det eneste som står der er «For en nørd», som en kommentar fra Hedda til en lang og brainy utgreiing fra Lukas. Jeg elsker det. Lotta Elstad har skrevet en underholdende, smart og sprø roman fortalt fra et svært presist .

Print Friendly

Tags: , , , , , ,


About the Author



Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Back to Top ↑