Party med Lerche

Vår favoritt-”onkel i Amerika”, Sondre Lerche, åpnet Øyafestivalen i går. Headbanging, ”quirky” gitarsoli og et band som har tatt vitaminene sine, sørget for pangstart.

Foto: Frank Michaelsen

Lerche presenterte konserten som et slags ”full circle moment” for ham selv. Da forrige gangen han spilte her (10 år siden), var en av hans første store gigs. Den dagen pøsregnet det. Noe som var ”Guds måte å si at han ikke likte den første platen min.” (Der var anmelderen uenig med Gud gitt.)

Låter som ”Go Right Ahead”, ”Airport Taxi Reception”, “No One’s gonna come”, “Two Way Monologue” fremføres med stor sans for variasjon og fornyelse. Kjedsomhet må være Lerches største frykt der han leder bandet inn i den ene ”wacky” omarrangeringen etter den andre.

Det er da hans tidligere omtalte alter-ego tar over, visstnok. En gitarhelt han kaller ”Eddie Lerche”. Og her finnes det som Lerche muligens burde få mer kred for. Gitarspillet. Han leverer en rytmegitar som virkelig er unik. Den er overalt. Hard og stakkato. Sløy og fløyelsmyk.

Det er ”Two Way Monologue” fra 2004 som er Lerches store evergreen nå. Det merkes på publikum når den velkjente introen hamres inn med kassegitaren. Innpakningen man har funnet på sangens midtparti, oppsummerer i stor grad Lerches musikalske prosjekt. Et vindskjeivt utsving og en studie i Lerches fandenivoldske spilleglede. Man kan ikke annet enn å smile.

Du kan låne musikk av Sondre Lerche på Deichmanske bibliotek, Musikkavdelingen.