Ung flukt med «Young Dreams» på Øya

Young Dreams tar oss med til en tid vi ikke visste fantes. Der 60-tallets friskeste sol-pop lever side om side med dagens elektroniske musikk.

Foto: Frank Michaelsen

Sangen som bærer gruppens navn spilles avslutningsvis og gir oss mye av forklaringen på det vi har sett: guttene feirer fandenivoldskheten som kjennetegner unge og drømmende mennesker. Det er noe forløsende med å høre kompisgjengen, badet i romklang, rope ut det unisone refrenget:

We’re restless, that’s why we keep on moving

Not empty because of our young dreams

We’ll live forever

Estetikken bandet har etterstrebet, arrangementsmessig, er tydelig inspirert av 60-tallets mest mest kjente plater. Enkelte av låtene skulle man tro ble fremført av selveste Wrecking Crew.

For Young Dreams har ikke bare unge drømmer. De har nostalgiske drømmer også. For ti år siden opererte band som Jessica Fletchers med noen av de samme idealene. Men der Fletchers i større grad viste en puristisk retro-tilnærming, lykkes Young Dreams med å synligjøre flørten med 60-tallet. Dette klarer de ved å jevnlig bryte opp Beach Boys-stemningen med pulserende synther og vocoder-riff. Dette er hovedingrediensene i brygget som gjør Young Dreams til et unikt band.

At bandet har flere leadsangere, som i tur og orden unner hverandre spotlighten, skaper god stemning. Den eneste vi savner er et leadvocal-bidrag fra er wünderkind Matias Tellez. Bergensgutten som var most-likely-til-å-banke-opp-Sondre-Lerche og hype siden 14-års-alderen, har gitt ut to album, vunnet Urørt og hatt en P3-hit med «Brand New Kicks». Men i Young Dreams finner han seg mer til rette som en designated driver, en stødig wing-man som leverer varene på gitar, keyboards og kor.

Eneste skjær i sjøen under denne fornøyelige konserten er lyden. Det er mange om beinet på scenen, og når de fyldige synthene sveiper over oss hender det at resultatet blir noe grumsete. Men hallo, gutta er da fortsatt unge.