Angstkrieg: Intervju

Tristan, tidligere Old Man’s Child, nå Angstkrieg.

Tristan, tidligere Old Man’s Child og Dimmu Borgir, er en av de første som laget Black Metal i Norge etter Mayhem og Darkthrone. Tristan har over 20 års erfaring med «Norwegian Black Metal». Hans nye band er Angstkrieg. Sjekk intervju!

Av: Thomas F

Angstkriegs selvtitulerte skive er snart tilgjengelig på Deichmanske, og i den forbindelse presenterer vi et intervju med bandmotor Tristan. Denne karen har vært en del av scenen helt siden dens første toner så å si. Som et av de opprinnelige medlemmene i både Dimmu Borgir og Old Man’s Child har han over 20 års erfaring med «Norwegian Black Metal». Tristans nye band går imidlertid ofte i andre retninger, både tekstmessig og musikalsk. Her forteller han hvorfor.

Hvordan kom dette bandet i stand?
– Angstkrieg er fragmenter av et band som ble startet i ‘96, Bloodlust som splittet seg til to band. Et Doom band, som aldri fikk noe ordentlig navn, og Angstkrieg.

Hvor kommer resten av medlemmene fra?
– Det var jeg og en gitarist som het Violater. Vi spilte inn en studio rehearsel, i 2oo1 / 2oo2, men den er aldri blitt gitt ut. Selve bandnavnet var det jeg som fant på, men det var gitaristen som insisterte på at vi skulle bruke Angstkrieg som bandnavn. Jeg ville egentlig ikke det. Spesielt etter at gitaristen sluttet ville jeg bytte navn til bare Angst, men det var det et punk (?) band som het allerede.

Minst ett.

– Ja. Og resten av bandet syntes at Angstkrieg var et kjempefett navn og ville absolutt ikke bytte.

– Primus motor i bandet nå for tiden er Blake Carrington. Han har tidligere vært med i Hat der han spilte bass. Han har også vært med i Stealer of Souls som gav ut en demo. Du får kjøpt den kassetten på Neseblod til 600 spenn eller noe. Det er totalt ukjent, fullstendig obskurt.

Hvordan kan det ha seg?
– Fordi det ikke eksisterer noen kopier av den. Jeg tror alle kopiene ligger på loftet til Blake. Prisen er vel basert på at det er et eller annet norskt fra langt tilbake i tid. Trommeslager Gape Horn spilte i et annet band tidligere, men må bruke pseudonym grunnet legale tvister, kontraktproblemer.

Blake Carrington, Angstkrieg

Hva er Angstkrieg inspirert av?
– Det skulle egentlig Blake Carrington ha svart på, men det er ganske tydelig at tidlig Mayhem og Destruction har satt veldig preg på spillestilen hans, og Metallica for all del. Gape Horn er mer Death Metal inspirert. Jeg har ikke laget noen riff ennå. Det eneste jeg har bidratt med nå er noen synth partier som Blake vil bruke på det kommende albumet. Vi blir definert som Black Metal, men det er like mye Trash, pluss Doom, pluss litt Avantgarde. På EPen ble ikke ordet «Satan» brukt overhodet, den handler om bymiljøet, folkehelsa. På den nye skiva kommer imidlertid det ordet ganske tidlig, så vi har brutt vår egen kodeks. Men vi er ikke noe religiøst band, vi er ikke satanister. Jeg har gjort mye rart før bare for å provosere og være sær, barnslige greier når jeg ser på det nå. Men nå som jeg begynner å bli voksen, eller er det gammel?, så bryr jeg meg ikke om personlige ting. Hvilken religion, eller for den saks skyld, legning noen har; I don`t fucking care.

Men i prinsippet er bandet antikristent?
– Ja, det er vi jo. I Norge hører ikke kristendom hjemme. Våre forfedre ble tvunget til å godta kristendommen, det er som en sykdom man er blitt smittet av utenfra. Jesus var jo jøde, men var likevel «antijødisk» akkurat som vi er «antikristne». Jesus hadde mye bra for seg faktisk, en opprører. Han ville vel snudd seg i grava om han hadde sett hvordan ideene hans er endt opp.

– Angstkrieg navnet virker kanskje Hitler inspirert, men når jeg kom på det ordet var det for å sette ord på den krigen samfunnet fører mot personen. Hvordan vi blir tvunget inn i skolen, på kristendomstimer. Det var der jeg startet å bli antikristen, på skolen, kristendomstimene. Jeg følte at dette var FEIL, dette vil jeg faen ikke være med på. Å bli fortalt at «sånn er det». Det var som å sitte i en hjernevaskingscamp!

Samplingen på slutten av skiva, hvor er den hentet fra?
– Det er Blake Carrington som har gjort det. Jeg tror det kommer fra Twin Towers kollapsen. Det er vel en dame som hevder hun så et ansikt i ildinfernoet. Jeg vet ikke hvorfor han hang seg så jævlig opp i det lydklippet der, men… det sto i aviser at mange hadde sett djevelen og sånn i røykskyene.

Tristan, Angstkrieg

Hvordan ligger det an med liveopptredener?
– Jeg skal ikke nevne noen navn, men det har hele tiden vært en i bandet som har motsatt seg å spille live. Jeg personlig har stått på scener før, men aldri uten en gitar eller bass. Nå har jeg fått senebetennelse pluss ruptur og annen dritt. Jeg burde vært operert, kanskje, men leger, kirurger jeg har vært i kontakt med mener det er større sjanse for at en operasjon vil gjøre det enda verre. I 2000 under min siste turne skjønte jeg at jeg ikke kunne spille live mer, gitar altså. Etter fem minutter fikk jeg krampe, og nye kramper i hver eneste låt, og trengte pauser før jeg kunne spille videre. Da var det slutt.

Hva omhandler tekstene på EPen?
– Hovedsakelig så dreier de seg, spesielt en, «Deconstruction Site», om hvordan alle går på lykkepiller nå til dags. Den første handler mest om hvordan det er å bo i Oslo, he,he. «Subrosa» er en mer personlig tekst som omhandler ungdomsårene mine. Der er inspirasjonen hentet fra trancetilstandslignende opplevelser. En alternativ virkelighet, altså sånn som jeg funker i hodet. Funket, jeg har forandret meg opp gjennom årene, nå er jeg en smule annerledes i topplokket. «Fountainhead» omhandler en personlig opplevelse, som ikke kan komme på trykk, som er sensurert på ubestemt tid.

– Jeg gav opp menneskeheten i rimelig ung alder. Det har noe å gjøre med hvor jeg bodde. Jeg er egentlig Blærums-gutt opprinnelig, siden endte jeg på Jessheim. Et forferdelig sted, ingen må finne på å flytte dit. Det er greit å bo der kanskje, men ikke bli kjent med beboerne. Ikke prøv en gang. Enkelte outsidere har trukket sammenligningen til Twin Peaks, det er et freaky, freaky sted med bare merkelige mennesker.

Hvordan har responsen vært på EPen?
– Meget splittet. Vi har fått veldig bra anmeldelser i utlandet, men i Norge har vi fått nesten total slakt. Det er tydelig at anmeldere kopierer hverandre. De går inn på nettet og tar nesten avskrift av andres anmeldelser. Det er nesten morsomt å se hvor like en del anmeldelser er hverandre. De norske har vært elendige: «Dette er ekstremt kjedelig å høre på, bla, bla, bla.» De utenlandske derimot har vært ganske annerledes. Der har vi fått bra kritikker.

– I tillegg er det en fan i USA, Nevada, som har opprettet en You Tube side. Det er vel mellom seks og ti tusen som liker den tror jeg. Han promoter et annet band også som heter Sin City Sinners fra Las Vegas. Sin City Sinners og Angstkrieg, det er det han driver med. Trommeslageren vår har besøkt ham i Las Vegas faktisk, og vi sender ham klistremerker, CDer og forskjellig dill og dall. Han er ulønnet, akkurat sånn som oss, så han gjør det på helt frivillig basis. Det har ikke vært mange negative kommentarer på den siden, utover at de ikke ville han skulle kalle det Norwegian Black Metal. De trodde tydeligvis at det var et amerikansk band.

– Men om Angstkrieg virkelig er Black Metal er jo et annet spørsmål. Det var egentlig aldri meningen, det skulle vært Black ‘n Roll, Trash Black eller noe. På den første (uutgitte) demoen vi spilte inn så var det Rock ‘n Roll som lå til grunnen. Konseptet skulle være kaos, virvar og rølp, et fylleband, og det var også det vi var for faen. Det var derfor vi (i 2oo1) ble oppløst også. Det skjedde samme dagen som vi spilte inn demoen, da gikk alt til helvete. Det endte så å si med slåsskamp. Trommeslageren ble redd og… forresten, ikke skriv «redd», skriv… eh … «kalde føtter». Han fikk litt kalde føtter når han så hvordan jeg og Violater oppførte oss. Det ble litt mye drikking for å si det sånn. Vi hadde vært i tax freen og… vel han vippa over til electronica, så mye skremte vi han. Nå har han klippet seg kort og begynt å trykke på «pling plong taster» i stedet. Vel, shit happens.

– Etter det så gav jeg Violater sparken rett og slett. Han var mye mer ekstrem enn meg. Det ble alt for mye for meg, og det sier litt. Etter det snakket vi ikke sammen på et år. Siden ble han erstattet av nevnte Blake og Gape.

Right. Hvem er de mest sympatiske karakterene du har møtt i musikkbransjen?
– Gaahl fra Gorgoroth.

Noen flere?
– Hm… tenke, tenke,… Det var faktisk en av musikerne i Cradle of Filth (som jeg turnerte sammen med i Old Mans Child) som var rimelig sympatisk. Har glemt hva han heter dog, men han var … relativt sympatisk.

Hvem er de minst sympatiske da?
– Tja, jeg har jo vært bestekamerat med dem de fleste andre sier er de mest usympatiske. Men det er jo igjen en slags kodeks-greie. De jeg føler er de mest sympatiske blir av andre ansett for å være de største rasshøla i verden. Blasphemer (x Mayhem) er et kjempebra eksempel på det. Han kan sitte og snakke med venner og være verdens koseligste fyr, men så snur han seg til sidemannen og sier «Fuck you!» og så videre, og det igjen er en ren image-greie. Han gjorde sånne ting bevisst. Det kan du gjerne skrive også. Bare det at det kommer på trykk er for så vidt en slags påtaleunnlatelse, for alle de som syntes at han var et jævla rasshøl vet nå at: Hey, han var sikkert ikke det, han bare bygde et image. Han prøvde bare å «være Mayhem».

Hva skjer med Angstkrieg fremover?
– Hovedplanen var å gi ut en singel, en vinyl 7 tommer før vi gav ut en fullengder, men det er ting som ikke er blitt fullført. Den skulle vært fullført før albumet, men albumet er kommet lenger på vei. Vi er jo en form for hobbyband. Punkt en: Vi er ikke ute etter penger, vi har ingen platekontrakt, vi har ingen som pisker oss i ryggen. Egentlig ville det vært bedre om vi hadde vært ute etter penger for da hadde vi gjort mye mer. Vi har vel seks låter klare, men om sluttresultatet blir en skive eller om den legges ut som ren nedlastning er ikke klart ennå. For alt jeg vet gir vi ut to skiver samtidig, men vi har alle det problemet med jobb, barn og bla, bla, så ting tar tid, men når vi først er i gang skjer det veldig fort. Jeg tipper en skive er klar før året er omme, men om den blir distribuert i butikker er usikkert. Bortsett fra Neseblod så klart. Arbeidstittel er «Heilsweg», merkelig nok igjen tysk. Jeg leste en bok av Freud en gang, og det betyr noe sånt som «veien til å bli frisk».

Du tilhører den første generasjon Black Metal?
– Nei, Mayhem og Darkthrone var de første. Vi var en attpåklatt. Det første bandet jeg spilte i oppsto i ’89. Det ble til Old Mans Child, men vi hadde mange bisarre bandnavn før det. Det første navnet vil jeg ikke si en gang, siden het vi Obsessed, Sudden Death og Napalm Breath. I forbindelse med sistnevnte hadde vi en konkurranse om hvem som kunne gå lengst uten å pusse tennene. Jeg vant ikke, det gjorde Galder (Dimmu Borgir). Han gikk et år uten å pusse tennene. Ja, et år.

Hva synes du om måten scenen har utviklet seg på?
– Jeg følger den ikke lenger, jeg har falt helt ut. På et generelt grunnlag? Jeg føler at det litt feil retning, men det er jo musikere som må livnære seg av å spille, så de må være publikumsvennlige, «please the crowd» liksom. Men det er jo ikke Black Metal, sjangeren sluttet egentlig like fort som den startet. Darkthrone holder jo fortsatt på, men de har gått over til punk, de har gått enda ett steg tilbake. Det skal de kanskje ha kred for, punk er på en måte, forløper til Black Metal. Men den husrene kosemetallen har jeg ikke så mye til overs for.

Når var første gang du hørte på metal, og hvem introduserte deg for det?
– Hvem introduserte meg..? Vel, David Bowie var den første artisten jeg la merke til på radioen, muligens mens Kiss poserte på Sky Channel, og de to sammen la vel et rart grunnlag sammen med søndagsskolen. Min første Kiss LP kjøpte jeg på Ísland når jeg var ca. seks år gammel. En del år senere fant jeg «Altars of Madness» av Morbid Angel i samme sjappa i Reykjavik, men mellom disse investeringene hadde jeg fått en venn med stor interesse for og investeringer i metall skiver. I kjelleren hans hørte vi på alt fra Kiss til Slayer.

Hva synes du om viking eraen kontra black metal skivene til Bathory?
– Vel, de ”sorte” skivene har et mer selvofrende, ekstremistisk snitt til seg enn de lysere viking skivene, hvor man for så vidt ofrer seg selv til et respektabelt etterliv. Begge genrene har, i hvert fall når Bathory fremfører dem, mer eller mindre det samme budskapet: Vær sterk. Du er annerledes. De andre er fienden. En høyere eller lavere Gud følger med på deg. Det er et liv etter døden. Quorthon (R.I.P.) maler vakre landskap uansett genre. Låten «You Don’t Move Me» har jeg veldig lyst til å covre en dag, for den er dirty! Nå har jeg solgt samlingen min, men Bathory var virkelig ”triggeren” for meg inn i Black Metal. Personlig mener jeg Bathory var det første Black Metal ”bandet”.

Hvem er den største Metal-vokalisten gjennom alle tider?
– Min favoritt vokalist nå er vel Tom Waits, Leonard Cohen, Nick Cave, merkelig nok liker jeg også Sivert Høyem. Metallvokalister? Hm… Jeg må vel si Gaahl og Maniac (Mayhem). Atilla (Mayhem) er også sinnssykt bra. Det må bli de tre.

Er du stolt av den genren du er en del av?
– Egentlig ikke. Jeg har egentlig aldri vært stolt av Norsk Black Metal. Det var noe vi drev med, akkurat som noen gutter går på speidern så var det… hobbyen vår i mangel av bedre ord. Fra Kiss til Metallica til Slayer fant vi en musikalsk livsstil. Nå er det blitt en livsstilspakke. Det er bare å dra på Bodymap eller noe å kjøpe hele, jævla pakka.

Føler du noen stolthet over landet du er en del av?
Klasebomber, Kongsberg Våpenfabrikk? Nei, altså det er mange eksellente norske forskere og lignende som gjør store ting. Vi har mange intelligente mennesker her som vi ikke ser så mye til, men som gjør ting i bakgrunnen. Jeg føler vel også en slags stolthet over Norges fortid, Vikingtiden. Men ellers er det ikke mye å være stolt av. Naturen, Lofoten? Kødder du? Altså, Oslo er et fryktelig sted, en skamplett på jorda. Bergen burde vært Norges hovedstad. Jeg skammer meg over Norge på mange måter. All selvgodheten, alt skrytet over at vi er blant verdens rikeste, bla, bla. Å være fattig i Norge, som jeg, er ikke noe gøy. Særlig ikke siden så mange er rike. Det ville vært bedre og vært som i Hellas der alle er fattige. Jeg vurderte å emigrere til Island for ikke lenge siden, men det ville blitt trøblete når man har barn, familie her.

Hvilket forhold har du til filnedlasting?
– Jeg er personlig for filnedlastning. Hadde ikke det eksistert hadde vi sikkert solgt flere skiver, men vi spiller ikke for penger uansett. Vi spiller for gøy faktisk. Men før hadde man fått juling om man hadde sagt det siste i Black Metal-miljøet.

Angstkrieg – Fountainhead
YouTube sitt forhåndsvisningsbilde

Lenker:
Angstkrieg hjemmeside
Angstkrieg MySpace
Angstkrieg You Tube side
Angstkrieg fanpage

Thomas F har vært musikk og metalljournalist siden 2001, og skrevet i blant annet Nordic Vision, det klassiske Black Metal magasinet.

Comments
2 Responses to “Angstkrieg: Intervju”
Trackbacks
Check out what others are saying...
  1. […] Sjekk Thomas Fs intervju med Tristan, tidligere Old Man’s Child og Dimmu Borgir, og en av de første som laget Black Metal i Norge etter Mayhem og Darkthrone. Del denne saken på:DelFacebook […]

  2. […] også: Angstkrieg: Intervju Albumanbefaling: Sarke – […]



Leave A Comment

Kontaktinfo

Arne Garborgs plass 4,
0179 Oslo
Tlf.: 23 43 29 22

Redaktør:
victor.josefsen@
kul.oslo.kommune.no

www.deichman.no

Åpningstider

Åpningstider sept. - mai:
Man - fre: 9 - 19
Lørdag: 10 - 16
Søndag: Stengt

Åpningstider juni - august:

Man - fre: 9 - 18
Lørdag: 11 - 15
Søndag: Stengt

Om musikkavdelingen

Avdelingen mottar henvendelser fra hele landet og er dermed en nasjonal ressurs, og er en del av et landsomfattende nettverk av musikkbiblioteker og -arkiver blant annet gjennom sin tilknytning til Norsk Musikkbibliotekforening.

Vi tilbyr

Musikkavdelingen tilbyr en stor samling med CD, DVD, noter og bøker, og bred kompetanse blant personalet. Samlingen inkluderer også materiale innen dans.

Utlån, reservering og levering av materiale er selvbetjent, noe som gjør oss enda mer tilgjengelig for de som ønsker hjelp til å finne frem i samlingen eller slå av en musikkprat!