Det var ikke så verst i 1982 heller

Synes du det virker lenge siden 1982? Det er jo snakk om 30 år, og sånn sett en generasjon siden målt i tid. Men hvis man tar et lite blikk på hvilke album som kom ut det året, virker det kanskje ikke så lenge siden allikevel. I mitt hodet er i allefall tid litt mer flyktig når det gjelder musikk, ikke så konkret som andre historiske hendelser. Tenker f.eks. ikke noe særlig på at det er over 50 år siden Beatles sang Love Me Do for første gang, eller at Michael Jackson sang seg inn på hitlistene med Thriller, for nettopp 30 år siden.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ellers blir 80-tallet ofte husket som et dårlig 10-år for musikken, noen rister oppgitt på hodet når de tenker på alle de såkalte kule popartistene med høyt hår og bleika lugg, som Limahl, Howard Jones og Duran Duran, og noen gyser over hele kroppen når de tenker på all den glatte overproduserte popen Stock, Aitken & Waterman sto for, med Kylie Minogue, Rick Astley, Mel & Kim og Bananarama i spissen. Men det kom faktisk ut en del perler på 80-tallet.

Så for å feire at det er 30 år siden 1982, har jeg laget en liste over mine topp 10 favoritter. Jeg har begrenset meg til pop og rock sjangeren, ekskludert heavy metal, og det er bare utenlandske studioalbum det dreier seg om. Det er sikkert mange meninger om hvorfor jeg har utelatt den og den plata. Men jeg har dessverre ikke hørt alle albumene som kom ut i 1982, og det er definetivt plater her jeg kunne tenke meg å hørt som kanskje ville ha havnet på listen, som f.eks. The Sound‘s All Fall Down, og Songs of the Free med Gang of Four, eller What Makes a Man Start Fires? med Minutemen, band som jeg ellers er veldig glad i. Men alt er ikke tilgjengelig, eller jeg har ikke rukket å høre alt, så listen må sees i forhold til det. Men sitt ikke inne med eventuelle frustrasjoner og  riv deg i håret, lag din egen liste og send den inn som en kommentar.

 

Topp 10

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vs. – Mission of Burma

Første gangen jeg hørte Mission of Burma var på den fantastiske samleboksen Left of the Dial: Dispatches from the ’80s Underground, med sangen That’s When I Reach for My Revolver. En knall låt som sparket beina under meg, og fikk meg til å synge med av full hals på refrenget. Sangen stammer opprinnelig fra ep’en, Signals, Calls and Marches som kom ut året før, og var et sterkt vitnesbyrd om at noe hadde begynt å røre på seg i Bostons undergrunn. Vs. kom ut året etter i 1982, og MOB beviste lett at de greide å følge opp med et helt album. Det var dynamisk, hardtslående og samfunnskritisk, og det gled rett inn i den amerikanske scenen sammen med Minutemen og Hüsker Dü. Det er mange gode låter her, Train , Trem Two, New Nails, Dead Pool, Mica, ja egentlig hele plata, og jeg er helt forelsket i den tunge og fete bassgangen som åpner Weatherbox. Et must for alle som liker Gang of Four, Wire og Pere Ubu. Eller bare god gammeldags post-punk musikk. Mission of Burma måtte dessverre gi seg året etter p.g.a.  Roger Miller‘s hørselproblemer, han spilte med hørselvern på den siste på avskjedsturneen. Men de kom sterkt tilbake i 2004 med Onoffon, og ikke minst i 2012 med Unsound.

 

 

Pornography – The Cure

Var det The Cure som skapte gothsjangeren? Nei, ikke egentlig. Man kan trekke linjer helt tilbake til Velvet Underground og The Doors, eller gode gamle Alice Cooper for den slags skyld for å finne spor etter goth-begrepet. Men det er ikke tvil om at The Cure, og spesielt vokalist Robert Smith, regnes som en av de fremste ambassadørene for gothrocken (og ikke minst post-punken) på 80-tallet. Man kan si hva man vil om det, noen liker ekstremt tupert hår og masse dårlig sminke. Rent personlig synes jeg bare han så rar ut. Men det spiller ingen rolle, det er musikken det handler om. Pornography var The Cure‘s fjerde ordinære album, og de fortsatte den mørke og dystre stilen fra de foregående albumene Seventeen Seconds og Faith. Albumet åpner med sangen One Hundred Years og linjene «It dosen’t matter if we all die». Det var nok en treffende beskrivelse på hva en del desillusjonerte ungdom faktisk følte i Thatcher’s England tidlig på åttitallet. Men det var heldigvis ikke fullt så alvorlig for meg noen år senere i oljehovedstaden Stavanger, med foreldre med velfungerende økonomi og ganske ok fremtidsutsikter. Men er man ungdom, så er man ungdom, og man finner smerte der man kan. Det er tross alt en av ungdommens privilegier. Så sånn sett talte Pornography til meg i ungdommen, den var stappfull av tunge og «deppa» følelser og resonerte big time. Det kan være at Robert Smith svartmaler verden litt vel mye. Men jeg må innrømme at det appellerer til meg fremdeles, det er på en måte godt å høre Hanging Garden og Siamese Twins i dag også. Det å kunne lulle seg inn i en mørk verden og bare være der, det er noe forløsende ved det. Morrissey sutrer bra, det skal han ha, men Robert Smith var først ute med kvalifisert sutring.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hex Enducation Hour – The Fall

«Where are the obligatory niggers?/Hey there, fuckface!/Hey there fuckface!» Det er ikke akkurat så stuereint å åpne en sang på den måten, men så har vel aldri Mark E. Smith brydd seg om å være særlig stuerein heller. Han har slengt med leppa omtrent hele karrieren. Til tross for den støtende setningen er The Classical min favorittsang på plata, den fyrer av med doble trommer og en herlig bassgang som setter standarden for hva vi kan forvente oss videre. Den setter muligens en litt for høy standard, for ingen av de andre sangene når opp til denne etter min mening, men det er en hel haug med gull allikevel. Ingen kan beskylde Mark E. Smith for å ha en vakker sangstemme, men da hadde det kanskje ikke funket så god heller, det passer så godt med hans nasale snerrende sangstemme når han spytter ut linja «Balding smug faggots» fra Who Makes the Nazis? Ser liksom ikke for meg at Justin Bieber kunne ha lirt av seg noe sånt. Kanskje han burde ha gjort det? Vel, det kan være en tålmodighetsprøve å høre på Hex Enduction Hour, det er noen enerverende sanger inn i mellom, Just Step Sideways f.eks., og plata varer tross alt i én hel time (noe som selfølgelig tittelen hinter om). Men dog, skru opp volumet, la nabo være nabo, og dans deg gjennom leiligheten i fem minutter etter The Classical. Det er verdt det!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

English Settlement – XTC

Jeg oppdaget XTC med plata Skylarking som kom ut i 1986, spesielt med sangen og videoen til Dear God, en låt jeg fremdeles setter veldig høyt. Men hvis vi kan si at det var XTC sitt kommersielle gjennombrudd, kan vi kanskje også si at English Settlement var et av XTCs mest ambisiøse prosjekter. Ikke så vellykket som Oranges & Lemons som kom ut noen år senere, men absolutt et kvantesprang fremover. English Settlement er fullt av kompliserte  strukturer, mange lange episke sanger, og en rytmisk festbonanza uten like. Jeg liker ikke hele plata like godt, det tipper litt for mye over i et afrikansk trommekurs noen ganger, og Melt the Guns er ganske iriterende. Men feks Runaways, Ball and Chain, Fly on the Wall og ikke minst Senses Working Overtime, er såpass sterke låter, at totalt sett er dette en av de beste platene XTC har gitt ut.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Imperial Bedroom – Elvis Costello & The Attractions

Elvis Costello var ganske ujevn på 80-tallet, han laget alt fra fantastiske Get Happy og Blood & Chocolate til dårlig Goodbye Cruel World og Punch the Clock. Men i rettferdighetens navn må jeg si at de fleste han lagde dette tiåret var gode. Og Imperial Bedroom er en av dem. Den har riktignok for mange sanger, 15 stk., noe Costellos plater ofte lider under. Men det er mange gode låter her, Beoynd Belief og Shabbey Doll er blant mine favoritter, og platen er fylt av intrikate arrangementer og soniske detaljer som viser at ambisjonsnivået var høyt. Mange mener at Costello lyktes bedre senere med King of America og Spike, men for meg er Imperial Bedroom en av Costellos beste fra denne perioden.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

The Days of Wine and Roses – The Dream Syndicate

The Days of Wine and Roses var debutplata til The Dream Syndicate, og den kom ut bare et par måneder etter den selvtitulerte ep’ en. For noen band klaffer alt på den første plata, mens andre må jobbe seg igjennom noen utgivelser før det sitter. Men en kan trygt si at det meste klaffet på The Days of Wine and Roses, den åpner sterkt med den glimrende Tell Me When It’s Over og avslutter med et brak med det 7 minutter lange tittelkuttet, hvor vokalist Steve Wynn skriker ut «I’m just trying to remember the days of wine and roses». Akkurat passe aggressivt, og akkurat passe emosjonelt. That’s What You Always Say er min favoritt, men bortsett fra tamme Too Litle, Too Late er det ikke en eneste dårlig låt på plata. The Dream Syndicate greide ikke å følge opp suksessen med Medicine Show som kom ut to år senere, men med en så sterk debut sikret de seg klassikerstatus i rockehistorien.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ebba Grön –  Ebba Grön

Jeg hørte først Joakim Thåström skrike ut desperasjonen sin via Imperiet med plata Synd fra 1986, og ble helt bergtatt den gangen. Det var ikke lange veien før jeg sjekket ut hva Thåström hadde gjort tidliger og dumpet borti Ebba Grön. Jeg ble helt forelsket i aggresjonen i Häng Gud, og den pompøse men fantastiske sangen Die Mauer fra den overnevnte plata. Det var pop og rock på sitt beste. ABBA er muligens popmestrene i Sverige, men Ebba Grön var bandet som perfeksjonerte begge deler.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Call of the West – Wall of Voodoo

Jeg var dessverre for ung til oppleve Wall of Voodoo live i 1982, men jeg fikk heldigvis med meg Stan Ridgway i 1989 når han promoterte sitt andre album Mosquitos. Og selv om det sikkert ikke kan sammenlignes med hele bandet, var det en sann fryd å høre han fremføre Mexican Radio, den mest kjente sangen Wall of Voodoo noen gang har laget.
Call of the West er en ujevn plate, nevnte Mexican Radio, Tomorrow, Lost Weekend, Factory og tittelkuttet er strålende låter. Men en kan bli litt lei den evinnelige trommemaskinlyden og Ennio Morricone westernstilen som gjennomsyrer hele plata, og On Interstate 15 er regelrett kjedelig platefyll. Men dette var uten tvil det beste Stan Ridgway og Wall of Voodoo lagde, og den står som en påle i musikkhistorien.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Avalon – Roxy Music

Som de aller fleste liker jeg best de tidligste platene til Roxy Music, de fem første platene er intet mindre enn klassikere. Men Avalon er jammen et sterkt album det også, frodig og silkemykt. Kanskje det er voksenpop, men når det er gjort så elegant som dette kan det være så voksent det vil for meg. Og for et omslag! Kan ikke si annet et at Bryan Ferry hadde estetisk sans. Pompøst, mystisk og vakkert.

 

 

Rio – Duran Duran

Jeg var blodfan av Duran Duran. Jeg hører ikke så ofte på dem lenger, og Rio har ikke holdt seg like godt i dag, men den må  med pga. hvor stor betydning bandet hadde for meg i tenåra. De kopierte både Roxy Music og Japan i stil, og Nick Rhodes kunne på et tidspunkt vært David Sylvians ukjente tvillingbror. Men til tross for Simon Le Bons pinlige opptreden i Oslo for noen år siden, hvor han bokset liksom-macho ut i luften, synes jeg fremdeles Save A Prayer er en fordømt nydelig sang.

 

Fem album som lå tett opptil og slåss om plassen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

The Name of this Band is Talking Heads – Talking Heads

Dette er jo ikke studioalbum, men det er så utrolig bra at det i allefall må bli nevnt, og det hadde nok ligget på toppen hvis ikke det var et  livealbum. Nervøst, ernergisk og fullt fyrverkeri. Førstesklasses popmusikk.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Combat Rock – The Clash

Jeg elsker The Clash, jeg synes The Clash, Give ‘Em Enough Rope, og ikke minst London Calling er noen av tidenes beste plater. Men Combat Rock har noe av denne typiske 80-tallslyden jeg ikke liker så godt, eller de har havnet i stadionrock fella og lider under det. Should I Stay or Should I Go, Rock the Casbah og Straight to Hell er selvfølgelig gode låter, men de er ikke nok til å heve albumet opp på toppnivå. Og du skal ikke se bort ifra at Levi’s-reklamen rotet det hele til en smule.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Too-Rye-Ay – Dexy’s Midnight Runners


For meg vil alltid Dexy’s første plate, Searching for the Young Soul Rebels være den beste. Det var en energi og patos der som de ikke helt greide å med plate nummer to. Men Come on Eileen er en fest- og gladsang. Det skal de ha.

 


 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

A Broken Frame – Depeche Mode

Jeg var stor fan av Depeche Mode på midten av 80-tallet, de regjerte musikkanlegget mitt like heftig som Duran Duran og Frankie Goes to Hollywood, og ikke minst prydet de veggene mine med bilder og plakater. Men dette er ikke Depeche Modes beste album, så selv om den har flotte sanger som Leave in Silence og See You holder det ikke helt mål.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Miami – The Gun Club

Jeg oppdaget The Gun Club ganske sent i livet, det var for det meste et navn det ofte ble referert til i ulike sammenhenger. Det var først når Thåström sang om Jeffrey Lee Pierce at jeg til slutt måtte finne ut hvorfor Ingen sjunger blues som Jeffrey Lee Pierce. Og selv om det var litt for «bluesete» for meg i utgangspunktet, skjønte jeg raskt hva Thåström mente. Ingen sang blues som Jeffrey Lee Pierce. Han er dessvere død, men det er en nerve der som ingen andre er i stand til å oppdrive, og godt er det. En makeløs plate.

 

Andre album som kom ut det året

Listen er laget på bakgrunn av andre lister, så det tas høyde for evt. faktafeil i forhold til årstall. Jeg ble f.eks. overrumplet over at en liste hadde nevnt at debuten til Violent Femmes kom ut i 1982, den kom ut i 1983, det samme med ABBA‘s The Visitor. Så med fare for å ha begått samme type feil selv, her kan du sjekke en laaang liste med hva annet som kom ut for 30 år siden.

 

All Fall Down – The Sound
What Makes a Man Start Fires? – Minutemen
The Dreaming – Kate Bush
Junkyard – The Birthday Party
Chronic Town – R.E.M. ( ep)
A Kiss in the Dreamhouse – Siouxsie And The Banshees
Song of the Bailing Man – Pere Ubu
Here Comes the Night – David Johansen
Repercussion – The Db’s
Eligible Bachelors – The Monochrome Set
Words From The Front – Tom Verlaine
Plastic Surgery Disasters – Dead Kennedys
Zombie Birdhouse – Iggy Pop
I, Assassin – Gary Numan
The Tunes of Two Cities – The Residents
Troops of Tomorrow – The Exploited
V Deep – The Boomtown Rats
The Rise And Fall – Madness
New Gold Dream – Simple Minds
Hello, I Must Be Going – Phil Collins
Donna Summer – Donna Summer
The Philip Lynott Album – Phil Lynott
Talking back to the Night – Steve Winwood
The Envoy – Warren Zevon
The Blurred Crusade – The Church
Angst in Pants – Sparks
Eye in the Sky – The Alan Parsons Procject
The Lords of the New Church – The Lords of the New Church
Quartet – Ultravox
So Excited! – The Pointer Sisters
Signals – Rush
Hot Space – Queen
Abracadabra – Steve Miller Band
Thriller – Michael Jackson
1999 – Prince
The Blue Mask – Lou Reed
Bad Brains – Bad Brains
Don’t Be Scared – Daniel Johnston
The What of Whom – Daniel Johnston
Living My Life – Grace Jones
White Eagel – Tangerine Dream
I’d Like to See You Again – A Certain Ratio
I Advanced Masked – Andy Summers & Robert Fripp
Shoot out the Lights – Richard & Linda Thompson
Endangered Species – U.K. Subs
You Can’t Hide Your Lover Forever – Orange Juice
The Gift – The Jam
Midnight Love – Marvin Gaye
Heartbreaker – Dionne Warwick
Chicago 16 – Chicago
Pictures at Eleven – Robert Plant
It’s Hard – The Who
One from the Heart – Tom Waits
Business as Usual – Men at Work
Tug of War – Paul McCartney
Nick the Knife – Nick Lowe
Strawberries – The Damned
Love Over Gold – Dire Straits
Five Miles Out – Mike Oldfield
Non-Stop Ecstatic Dancing – Soft Cell
Songs of the Free – Gang of Four
Sheffield Steel – Joe Cocker
Beautiful Vision – Van Morrison
Adventures in Modern Recording – The Buggles
Rythm of Youth – Men Without Hats
Time and Tide – Split Enz
2X45 – Cabaret Voltaire
Trans – Neil Young
Marshall Crenshaw – Marshall Crenshaw
The Party’s Over – Talk Talk
Big Science – Laurie Anderson
Utopia – Utopia
Ice Cream for Crow – Captain Beefheart & The Magic Band
Jinx – Rory Gallhager
Get Closer – Linda Ronstadt
Lionel Richie – Lionel Richie
Set – Thompson Twins
H2O – Daryl Hall & John Oates
…Famous Last Words… – Supertramp
Picture This – Huey Lewis & The News
Asia – Asia
A Flock og Seagulls – A Flock og Seagulls
Kissing to be Clever – Culture Club
Pelican West – Haircut 100
Upstairs at Eric’s – Yazoo
Built for Speed – Stray Cats
Friend or Foe – Adam Ant
Success Hasen’t Spoiled Me Yet – Rick Springfield
The Nylon Curtain – Billy Joel
The Sky’s Gone Out – Bauhaus
American Fool – John Cougar
Billy Idol – Billy Idol
Mirage – Fleetwood Mac
Peter Gabriel (Security) – Peter Gabriel
Night and Day – Joe Jackson
Sulk – The Associates
I Can’t Stand Still – Don Henley
Silk Electric – Diana Ross
Heartlight – Neil Diamond
Good Trouble – REO Speedwagon
The Sisters – Sister Sledge
Select – Kim Wilde
Garlands – Cocteau Twins
Toto IV – Toto
Songs to Remember – Scritti Politti
Get Nervous – Pat Benatar
Sense and Sensuality – The Au Pairs
Music for a New Socity – John Cale
Forever Now – The Psychedelic Furs
Nebraska – Bruce Springsteen
The Lexicon of Love – ABC
Beat – King Crimson
Sweets from A Stranger – Squeeze
The Getaway – Chris de Burgh
Simple Man – Klaus Nomi
The Nightfly – Donald Fagan
Milo goes to College – Descendents
Ambient 4: On Land – Brian Eno
The Broadsword and the Beast – Jethro Tull
Oh, No! Its’s Devo – Devo
Moving Target – Gil Scott-Heron
History is What’s Happening – The Ex
Chaka Khan – Chaka Khan
Jump Up! – Elton John

 

Og mange mange flere…

 

Sjekk: Forever Young: WiMP presenterer 80-tallet

Sjekk også: The House of Love: En noe glemt indieperle fra 80-tallet

Comments
One Response to “Det var ikke så verst i 1982 heller”
Trackbacks
Check out what others are saying...


Leave A Comment

Kontaktinfo

Arne Garborgs plass 4,
0179 Oslo
Tlf.: 23 43 29 22

Avdelingsleder:
ann.kunish@
kul.oslo.kommune.no

Redaktør:
victor.josefsen@
kul.oslo.kommune.no

www.deichman.no

Åpningstider

Åpningstider sept. - mai:
Man - fre: 9 - 19
Lørdag: 10 - 16
Søndag: Stengt

Åpningstider juni - august:

Man - fre: 9 - 18
Lørdag: 11 - 15
Søndag: Stengt

Om musikkavdelingen

Avdelingen mottar henvendelser fra hele landet og er dermed en nasjonal ressurs, og er en del av et landsomfattende nettverk av musikkbiblioteker og -arkiver blant annet gjennom sin tilknytning til Norsk Musikkbibliotekforening.

Vi tilbyr

Musikkavdelingen tilbyr en stor samling med CD, DVD, noter og bøker, og bred kompetanse blant personalet. Samlingen inkluderer også materiale innen dans.

Utlån, reservering og levering av materiale er selvbetjent, noe som gjør oss enda mer tilgjengelig for de som ønsker hjelp til å finne frem i samlingen eller slå av en musikkprat!