Jeg er forelsket i Motorpsycho, igjen

Jeg har alltid likt Johan Harstads måte å skrive på, og når han i tillegg skriver om et av mine favorittband er gleden dobbelt så stor.

Jeg fikk Johan Harstads glimrende bok om Motorpsychos Blissard til jul, og jeg har omtrent bare hørt på dem siden. Som Harstad oppdaget jeg Motorpsycho for fullt når Blissard kom ut på midten av nittitallet; husker godt at jeg hørte på platen på discmannen min mens jeg jobbet som ekstravakt på Bibliotekskolen, kopierte opp artikler fra tidsskrifter mens jeg digget etter Sinful, Wind-Borne, The Nerve Tatoo og Drug Thing. Det gjorde absolutt jobben mer lystbetont for å si det sånn.

Harstad er helt klart en stor fan av gruppa, men det blir ikke ukritisk av den grunn, kjærligheten til Motorpsycho gjør at boken oppleves som ærlig, personlig og ikke minst engasjerende for leseren. Han skriver enkelt og forståelig, og unngår å bli for «flink» i beskrivelsen av musikken. Og jeg leste alle fotnotene hans med stor iver og glede. Til vanlig irriterer det meg grenseløst å måtte bla frem og tilbake, konstant avbryte flyten i teksten, men jeg anbefaler virkelig å gjøre det, fotnotene utgjør tross alt halve boken og er proppa med artige anekdoter og refleksjoner.

Men det som kanskje er aller finest med å lese denne boken er at man får lyst til å ta frem andre plater også, og for min del har det faktisk vært en like så stor gjenoppdagelse å høre på Timothy’s Monster, Trust Us og Angels and Daemons at Play. Det er faktisk fristende å  si at disse platene, inkludert Blissard, er Motorpsychos beste, jeg er veldig glad i Let Them Eat Cake også, men hvis man ser på platene de ga ut før de oppfant seg selv på nytt på 2000-tallet, holder jeg en knapp på disse fire som de aller beste. Les, lytt og kos deg.

Into the void we have to travel

Her kan du søke etter og låne musikk, noter, tegneserier og bøker i Deichmans katalog