jj på by:Larm – Snakkisen som forsvant i pratetåka

 

 

Tekst: Rune Aas / Foto: Stian Schløsser Møller

Det buzzet rundt jj fredag kveld i WiMP-teltet. Dessverre var det feil type buzz. Vi snakker om denne pratetåka som så langt i festivalen har ligget som et tjukt ullteppe over hele WiMP-teltet. Mens musikkbransjen sto tett-i-tett inne på VIP-området og diskuterte innholdet i årets by:Larm-bag, og de fleste andre i salen pratet om hva som var neste post på programmet, var det kun et hundretalls publikummere, og knapt nok det, som hadde stilt sitt lydhøre åsyn foran scenekanten og jj.

Det buzzet rundt jj fredag kveld i WiMP-teltet. Dessverre var det feil type buzz.Vi snakker om denne pratetåka som så langt i festivalen har ligget som et tjukt ullteppe over hele WiMP-teltet.

Svenske jj ble fort en snakkis da de slapp debutalbumet jj n° 2 i 2009 til panegyriske anmeldelser, og fulgte bra opp med jj n° 3 året etterpå. Fjorårets EP- og singelslipp var dog ikke like overbevisende, men jj er uansett et av de større navnene på årets festivalplakat. Sånn sett var det overraskende at ikke flere var tilstedeværende foran scenen denne fredagskvelden.

JJ sin tandre indie/drømmepop krever sin oppmerksomhet, og live fremstår de enda mer skjøre enn på plate, hvor Elin Kastlanders vokal bærer mye av lydbildet. Visuelt fremsto de denne kvelden omtrent like mystisk som den gangen de slapp debutalbumet. Omgitt med minimalt av scenelys, var silhuettene deres knapt synlige gjennom mesteparten av konserten. Det skulle imidlertid vise seg ganske kjapt at opptredenen deres ble langt mer anonym enn de hadde tenkt seg. Bandet gjorde for sin del en upåklagelig innsats, tilsynelatende uaffektert av det som skjedde ellers i lokalet. Men når alt kom til alt, var det var lite som kunne redde dem fra den overdøvende publikumspraten. Selv da de svingte inn på gjennombruddslåta «Ecstasy», var det knapt et hevet øyenbryn å se.

jj gjorde for sin del en upåklagelig innsats, tilsynelatende uaffektert av det som skjedde ellers i lokalet. Men når alt kom til alt, var det var lite som kunne redde dem fra den overdøvende publikumspraten.

Etter 20 minutter hadde etter gjengen på scenen etter alt å dømme fått nok. Vi fikk et enkelt «tack» fra Elin Kastlander, lyden av mikrofon mot gulv og særdeles halvhjertet applaus fra en håndfull forfjamsede publikummere. Rett og slett til å grine av.

«Hvis et band står på scenen og bransjen ikke bryr seg, lager det da lyd?»
– Gammelt visdomsord fra by:Larm

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog