Intervju med den norske post-prog-gruppa The Glutton

Den norske post-prog -gruppa The Glutton har nettopp nettopp gitt ut deres debutalbum Parts of Animals. Deichmans musikkblogg tok en prat med Eirik i The Glutton.

Foto: peirik

Hvem er egentlig The Glutton?

– The Glutton er Åsmund på keyboards, vokal og trekkspill, Eirik på gitar, vokal og trompet, Jonas på trommer og Carl Martin på bass. Skjebnen har ført oss sammen ved hjelp av så diverse og utspekulerte knep som en russerevy, et filosofistudium og en lapp på gata som ble sett av en som skulle starte opp det som nå vel må kalles den ikke-realiserte forløperen til The Glutton …

Hvorfor akkurat det bandnavnet?

– I mange lands folklore er «fråtseren» et annet, eller til og med det eneste, navnet på jerven. Den eurasiske jervens latinske navn, Gulo gulo gulo, betyr simpelthen «fråtser fråtser fråtser»! Om jerven ikke akkurat er totemdyret vårt, eller vårt drømmekjæledyr, er den iallfall en ganske mystisk, litt ubestemmelig, snodig skapning som det er noe besnærende ved. Det at den kalles «fråtser» henger antakelig også sammen med en urgammel overtro om at man påkalte dyr ved å kalle dem ved deres rette navn – og ingen ved sine fulle fem ville naturligvis påkalle jerv og bjørn, så det oppstod et tabu om dyrenavn. «Bjørn» betyr for eksempel bare «brun» (så «brunbjørn» …), og tok over for det opprinnelige germanske navnet, som ingen nå vet hva er, fordi ingen turde å bruke det.

– For oss er prog minst like mye en holdning eller en maksime som en sjanger, og denne holdningen finner man selvfølgelig hos en rekke band som ikke vanligvis sorterer som prog – Radiohead er et prima eksempel. Men så er det jo stor stas med masse synther, masse effekter og gitar med to halser, da!

– Hvis man forfølger denne logikken, melder spørsmålet seg om hva som er The Gluttons egentlige navn, eller hva «The Glutton» står for – samtidig som det jo er vårt eget navn, vi har innsatt det selv, og hva skulle vel kunne hindre oss i å velge det mest passende navnet fritt? Navnet kan altså utlegges som en slags invertert Prince- eller tetragram-manøver, i den forstand at vi helt fra begynnelsen har tatt i bruk et slags dekknavn, uten å egentlig måtte dekke over noe. Utover dette henviser vi til vår gamle kjenning «åpent for tolkning»!

I pressemeldingen er The Glutton omtalt som den «Oslo-baserte post-progkvartetten» The Glutton.

Noen gamle, eller nye for den saks skyld, prog-favoritter?

– Vi kaller gjerne musikken vår for post-prog, for dermed å kunne henvise til og distansere oss fra «god, gammel prog» samtidig. Vi lar oss inspirere, men vi er null opptatt av å låte mest mulig som Genesis tidlig i mars 1973 eller noe sånt. Det flotteste med 70-tallets prog-storheter var den enorme viljen til å utforske og dytte i sjangergrenser, lydbilder, låtstrukturer og så videre. Her skårer særlig Yes og King Crimson høyt i noen av våre bøker, men det er ingen av oss som er monsterproghoder, så hvilken som helst gutteromsprogger gruser oss på obskure-men-geniale-referanser.

– Det flotteste med 70-tallets prog-storheter var den enorme viljen til å utforske og dytte i sjangergrenser, lydbilder, låtstrukturer og så videre. Her skårer særlig Yes og King Crimson høyt i noen av våre bøker, men det er ingen av oss som er monsterproghoder, så hvilken som helst gutteromsprogger gruser oss på obskure-men-geniale-referanser.

– Vi tar heller med oss noen forsetter og idealer inn i forsøket på å utarbeide et oppdatert, «progga» uttrykk med inspirasjon fra ymse sjangre. På neste plate er det godt mulig at mer elektroniske inspirasjonskilder vil komme tydeligere til uttrykk. Av nyere band er nylig oppløste The Mars Volta en felles referanse for oss, selv om vi er et godt stykke unna uttrykksmessig, og det samme gjelder for Battles. Jaga Jazzist synes vi også alle er utrolig fett – og det er vel en viss likhet i bruken av prog-inspirasjon der.

Hva er det dere liker med prog?

– Først og fremst utforskingstrangen og viljen, som vi var inne på. Og det betyr at det vi setter mest pris på med prog også er grunnene til at vi ikke spiller prog – forstått som prog-prog, eller ortodoks prog. For oss er prog minst like mye en holdning eller en maksime som en sjanger, og denne holdningen finner man selvfølgelig hos en rekke band som ikke vanligvis sorterer som prog – Radiohead er et prima eksempel.
Men så er det jo stor stas med masse synther, masse effekter og gitar med to halser, da!

Videre i pressemeldingen står det følgende «et album som strutter av et fyldig, detaljert og utforskende lydbilde som avslører en rekke inspirasjonskilder».

Hvilke inspirasjonskilder blir avslørt?

– Vi er vel en slags omstreifere i rockeverdenens utkantstrøk, og avlegger flere sjangre og stilarter en visitt i løpet av albumet. Inspirasjonskildene våre er mangfoldige både i form av de ulike sjangrene bandmedlemmene er bevandret i, fra klassisk til minimal techno til neo-prog til ensomme kassegitarister, og i form av diverse band som inspirerer oss mer direkte. Jaga Jazzist er et band som mange trekker fram, sammen med en del av bandene vi allerede har nevnt. I tillegg ville det ikke overraske oss om folk hører spor av band som Ulver, 65daysofstatic, Tool, Apse, Mew, Soft Machine, And So I Watch You from Afar eller Chrome Hoof.

«Utgjøres et stykke musikk, eller noe annet kunstverk, av noen ting som er der før selve verket? Er de der inne allerede, og bare venter på å skje? Er vi?», spør The Glutton i samme pressemelding.

-Vi kaller gjerne musikken vår for post-prog, for dermed å kunne henvise til og distansere oss fra «god, gammel prog» samtidig. Vi lar oss inspirere, men vi er null opptatt av å låte mest mulig som Genesis tidlig i mars 1973 eller noe sånt.

Hva er så svaret til The Glutton?

– Teksten i pressemeldingen legger jo litt opp til å forstå en låt, eller et annet stykke musikk, som en «dyrisk» helhet. Vi skriver alle låtene sammen, og når vi holder på med en låt og prøver ut forskjellige løsninger, opplever vi ofte at én av dem nærmest åpenbarer seg som den beste. Da spiller det liksom veldig liten rolle hvem som foreslo det og den slags, og det føles som om det lå i låten fra før. Men låten var jo ikke ferdig, så hvor lå det? Nå har vi ganske liten tro på spirituelle nivåer og himmelsfærer i bandet, så vi påberoper oss ikke tilgang til noen skjult virkelighet eller noe slikt her! Spørsmålet du gjengir skal mane til lytting, og som inkvisitoren sa: Hadde vi hatt svaret, hadde vi ikke stilt spørsmålet …

The Glutton forteller om videoen til «Parts of Animals»:

– Videoen til «Parts of Animals» er en kortfilm/musikkvideo som er skrevet, regissert, filmet og klippet av bandets «femte medlem» peirik (Eirik Pettersen). Den er spilt inn i Nordmarka, og peirik og det utrolig dyktige, entusiastiske og sjenerøse crewet hans gjorde alt på dugnad! Filmen har et ganske åpent narrativ, vevd inn i en ramme av både dystre stemninger og vakre naturbilder. Hele filmen er i svart-hvitt og sakte film, og det gir den en klart meditativ karakter – den fortjener å sees flere ganger! Dessuten er vel filmen en slags billedlig fortolkning av låten, like mye som «til» låten. Videoen henter fram og forsterker sider ved musikken som vi kanskje ikke var helt klar over.

– Vi synes det er rart at disse bandkonkurransene alltid handler om “beste låt”, “tøffeste sceneshow”, “mest utenlandsappell” … Når kommer konkurransen om “Norges mest nerdete, men nevenyttige, band”? Vi vet om noen som stiller!

Noe annet dere vil fortelle leserne våre om The Glutton?

– Ja, vi synes det er rart at disse bandkonkurransene alltid handler om “beste låt”, “tøffeste sceneshow”, “mest utenlandsappell” … Når kommer konkurransen om “Norges mest nerdete, men nevenyttige, band”? Vi vet om noen som stiller!
Vi kan også berolige de som har bekymret seg for om de støtter store, slemme “Big Music Biz” ved å kjøpe platen vår – den er utgitt på vårt eget plateselskap, og er tilgjengelig på alle slags digitale plattformer samt et voksende antall platebutikker over det ganske land!

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog