Øya 2013: James Blake

Hvis du fortsatt er en av dem som tror elektronisk musikk er kald og upersonlig bør du sjekke ut denne deilige karen.

Tekst: Martin K. Bråthen / Foto: Nikolaj J. Blegvad

Nærmest sjenert finner James Blake sin plass bak to synther og starter det hele med et lite “hello” og en lang instrumental intro som sakte bygger seg opp til et crescendo som brått stopper i stillhet. Så legger Blakes fremste instrument seg pent over publikum: stemmen hans. Og for en stemme han har! Det er så gåsehudsfremkallende at jeg blir flau…

Plutselig glatter en ekstrem bass fort ut alle ujevnheter i huden min før jeg rekker å bli forelsket. Blakes bakgrunn fra Londons dubstepmiljø preger nemlig konserten med jevne mellomrom og kaster bølger av suggerende klubbmusikk over publikum. Den lyse Oslokvelden og store scenen står litt i veien for den gode følelsen, men når Blake igjen drar ned tempoet med I Am Sold blir jeg flau igjen. Jeg vil helst være helt alene og blir med ett veldig bevisst på alle menneskene som står rundt meg. Ser de det på meg? At jeg rødmer betatt?

Jeg står der litt brydd og sårbar, men får heldigvis raskt en ny pustepause med kompromissløs trip hop og altoppslukende bass. Slik går det slag i slag, et fortløpende skifte mellom nær vakker vokal og øredøvende elektroniske rytmer.

Når Blake starter sistelåta «Retrograde» med sin utrolige nynning blir det dråpen. Jeg må vekk.

Etter konserten får jeg samlet meg og kan skrive denne anmeldelsen/kjærlighetshistorien uten at det lenger sitrer i kroppen. Det var heldigvis en kortvarig affære – noe annet hadde gjort alt så komplisert.

ps Du kan låne musikk av James Blake.